I Jordens utvikling har det vært flere istider. Istidene gjorde ikke biologisk rent bord (tabula rasa), men etterlot seg refugier med organismer som på ny kunne spre seg til ny områder etter isavsmelting. Den siste istiden i Nord-Europa og Fennoskandia er kalt Weichsel, oppkalt etter det tyske navnet på elven Wisla. Slutten av Weichsel skjedde i overgangen mellom Pleistocen og Holocen. Jens Esmark og Otto Tank var av de første som påpekte at en siste istid med isbreer og breelver har formet landet og etterlatt seg fjorder og flyttblokker. U-daler, isskuringsstriper, jettegryter, morenelandskap (endemorener, sidemorener, bunnmorener), eskere, grusavsetninger (når breelvene renner sakte og og mer stillegående avsettes småstein, grus, finfordelt sand og leire), landheving samt ravinelandskap (smådaler dannet i løsmasser, med bratte sidekanter) er kvartærgeologiske produkter. Kvartærgeologi omhandler perioden Kvartær, de siste ca. 2.8 millioner år. Etter den interglasiale varme mellomistiden Eem-perioden (navn etter elven Eem) fulgte Saale-istiden (ca. 126-115000 år siden, navn etter elven Saale, bielv til Elben) som varte ca. 11000 år. Deretter fulgte en ny varmeperiode, og på ny nedkjøling i Weichsel-istiden, hvor det på ny ble ny varmeperiode for ca. 11500 år siden og som har vart stort sett fram til idag. Avbrutt av en kjøligere periode fra ca. år1500 til starten på 1800-tallet ("den lille istid"), hvor isbreene igjen vokste. Biostratigrafisk er skjell fra mollusken Bitium reticulatum et ledefossil for Eem-perioden. I Nord-Amerika har disse istidene andre navn.
Litteratur
Wikipedia