Sidelinjeorgan

Sidelinjeorganet hos dyr som lever i vann blir brukt til registrering av vannbevegelse rundt dyret og orientering. Sidelinjeorganet er godt studert hos fisk og kan sees som en stripe med annen farge e fra hode til hale hver side av kroppen. Sidelinjeorganet like under overhuden er et sanseorgan som fisken bruker il å registrere bølgebevegelser, vannstrøm og fiskens egenbevegelse i vannet. Sidelinjeorganet responderer på mekanisk påvirkning fra vannstrømmen rundt kroppen og vibrasjoner med lav frekvens og deltar i orienteringssans og reotaksis via retningsfølsomhet i hårcellene.     

Sidelinjeorgan og poreorgan hos fisk

Sidelinjeorganet består av en rekke med slimfylte kanaler med åpning til utsiden av fisken. I kanalene er det nevromasthårceller som har stor følsomhet for mekaniske forskyvninger i vannet  og som sender nervesignaler til sentralnervesystemet og fiskehjernen. Nevromaster er reseptororganer satt sammen av mange sensoriske hårceller og omkringliggende støtteceller. Bunter av cilier består av ett langt kinetocilium omgitt av mange korte stereocilier på den ene siden av kinetociliet. Den asymmetriske fordelingen av stereocilier deltar i retningsorienteringen.   Både kinetocilium og stereocilier har forskjellig lengde langs nevromastene. Mange av buntene med hårceller er dekket av en geléaktig kuppelformet kupula.

Det er to hovedtyper nevromaster hos beinfisk nevromaster i kanaler og nevromaster spredt plassert spredt på huden i små porer, i et poreorgan spesielt plassert flekkvis spredt i hoderegionen. Nevromastene varier i form og størrelse hos de forskjellige fiskeartene. Nevromastene registrerer styrken og retningen på bølgebevegelsen og hastighet. Når fisken svømmer skyver den vannet foran seg og lager en kompresjonsbølge. Fisken bruker sidelinjeorganet til å skaffe seg informasjon av vannstrømmene omkring kroppen og egenbevegelse. Vannstrømmer kan gi informasjon om mulige predatorer eller bytte og byttedyr. En fisk lager også en turbulent kjølevannsstripe og en predator kan bruke sidelinjeorganet til å forfølge et byttedyr. For laksefisk som er på gytevandring opp en stri elv er sidelinjeorganet viktig for å kunne svømme mest mulig effektivt og utnytte bakevjer og lokale virvelstrømninger.   

Sielinjeorgan hos blekksprut

Overflaten hos nyklekket blekksprut er dekket av sensoriske hår og børster (setae eller chaetae9 plasser i små lommer hvor de kan stikkes ut eller trekkes inn.

Blekksprut registrerer vibrasjoner i vannet via statocyster og sidelinjeorgan. Mange blekksprut har celler med cilier på hodet og armer organisert i et lateralt linjesystem som man mener er analogt til det mekanosensitive sidelinjeorganet hos akvatiske amfibier og fisk og er et eksempel på konvergent evolusjon. Linjer med epidermale hårceller på hode og armer virker som et lateralt mikrofonsystem for vannbølger og registrerer lokale vannbevegelser. Linjesystemet er tilstede fra seint embryostadium.

Sensoriske hårceller med kinocilier bygget opp av et indre 9∙2 + 2 mikrotubuli i et kinocilium. Disse virker sammen med et ikke-cilie system i foran-bakretning på hode og armer og i dorsal mantel og kappehule. Makula (l. macula – flekk) er  statolittorgan som består av en plate med mekanosensitive kinocilier eller hårceller . Statolitter er koblet til kinociliene

Polariserte hårceller hos blekksprut har otocyster med opp til 200 kinocilier organisert i lange cilierte grupper plassert i vinkel mot overflaten av cellene alle morfologisk polarisert i samme retning retningssensitive statocyste reseptorsystemet består av macula og crista med sinurformete bølgebevegelser.

Evolusjon av balanse og orienteringsorgan

Både virvelløse dyr og virveldyr har organer med mekanosensitive hårceller i beinlabyrinten i øret og laterallinjesystemet. Sidelinjeorganet registrere bevegelse av partikler brukt til å lokalisere byttedyr og predatorer hvor det er lite lys tilstede. Blekksprut har forskjellig fra andre virvelløse dyr både primære og sekundære sensoriske hårceller deltar i bevegelse,  regulering av kroppsposisjon , øyebevegelser og styring av fargemønster på kroppen. Blekksprut registrerer vibrasjoner i vannet.

Köllikers kanal eller Köllikers organ, navn etter den sveitsiske anatomen Albert von Kölliker (1817-1905). er en kanal fra otocyster (gr. ous - øre; kystis - blære; statocyster)  ut mot utsiden og sjøvannet hos noen blekksprut (Cephalopoda). Otocyster består av tettpakkete ovale krystaller med kalsiumkarbonat . Kanalen er omgitt av en vegg tettpakket med kubiske epitelceller og finnes også i utviklingen av hørselorganet også hos pattedyr i dannelse av cochlea og sensoriske celler. Under utviklingen og differensieringen av sensoriske celler blir rester av  Köllikers organ  værende igjen som en samling epitelceller i indre sulkus (l. suclus – furu) i Cortis organ , navn etter Alfonso Corti som var student hos Kölliker.

Statocyster er et statolitt- eller makulasystem for registrering av tyngdekraft og et kamm-kuppelsystem (crista-cupula system, l. crista - kam) som registrerer av hastighet. Statocyster i kontakt med sensorisk epitel sidelinjeorgan for orientering og balanseorgan.

Litteratur

Wikipedia

Tilbake til hovedside

Publisert 24. okt. 2023 14:38 - Sist endret 24. okt. 2023 15:09