Skiftende baselinjesyndrom

Skiftende baselinjesyndrom er endringer i et økosystem eller natur som man i liten grad legger merke til fordi grunnlinjen om systemets opprinnelige tilstand glemmes. Ved hver ny generasjon mennesker starter den ny forflyttet baselinje. Ungdom kjenner bare til naturen slik den er i deres liv, og har liten evne til å sette seg inn i og forstå hvordan naturtilstanden var i ungdomstiden til foreldre, besteforeldre, oldeforeldre eller tippoldeforeldre. Skiftende baselinjesyndrom resulterer i at man ikke blir klar over de dramatiske globale, regionale og lokale naturendringene og naturtapet som har skjedd og skjer gjennom de siste menneskegenerasjonene. Resulterer i endringsblindhet. Naturarven forvitrer og forsvinner med stadig økende hastighet.

Begrepet skiftende baseinjesyndrom ble innført av den franske marinbiologen Daniel Pauly i Anecdotes and the shifting baseline syndrome of fisheries, (Trends Ecol Evol.10(10) (1995)430) hvor han observerte at fiskeforskere laget seg sin egen baselinje for fiskestørrelse og artssamennsetning som de brukte til å studere endringer. Daniel Pauly er kjent for sine studier av menneskets påvirkning, overfiske, og fiskerikriminalitet på globale fiskepopulasjoner. Såkalt IUU-fiske,  Illegalt, Urapportert og Uregulert fiske uten kontroll.

Den naturen Theodor Caspari, Åsmund Olavsson VinjePeder Christian Asbjørnsen så og beskrev er det bare noen få småsmuler igjen av. I Norge finnes det knapt  områder som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet.

Fra egen barndom: Bilkjøring på 1950-tallet med frontvindu og frontlykter klisterdekket med knuste insekter. Bygdeveien en grusvei med et hav av markblomster i veikanten. Flere sanglerker i kor over jordene. Aurstadmåsan med mange hekkende par med storspove med sin vemodige pipetone og sang. Viper på vårpløgsla. Store flokker med buldrende og sjooende orrfugl i vårspill. Kvitrende låvesvaler inn og ut gjennom låvegluggene. Taksvaler og låvesvaler høyt eller lavt avhengig av været. Blåglinsende stærpar i den gamle hule apalen i gagen. Tårnseilere i stup under taksteinen på bua. Måltrosten i skoga. Rødstrupen («tiruklokka» på tiurleiken. Hvor ble det av tranene (Grus grus) vi så på fugletrekket nordover og ga trompetsøt på myrene om våren?  Borte vekk. I min ungdom kunne jeg se store flokker med orrfugl beite i bjerkene om vinteren og buldre  tsjoe i stort antall på myrene om våren. Borte.  Store meiseflokker med toppmeis, svartmeis, granmeis og fuglekonge på leiting etter mat på stammer og greiner i den gamle granskogen om vinteren når man gikk på ski i løssnøen uten preparerte skiløyper. Borte.Alt dette finnes ikke lenger. Dette var min baselinje. Grusveiene ble dekket av oljegrus, seinere asfalt. Det ble ugrassprøyting av kantvegetasjon langs veien. På begynnelsen av 1970-tallet kunne vi få stor torsk på kroken ved stangfiske fra land ved Nevlunghavn. Så ble også det stopp. Stortorsken forsvart. Hvor var det blitt av alle ærfuglene vi pleide se og høre? Den knortende rugda ? Sangfuglkoret om våren har stilnet. Vet ikke om det var bare meg, men våren 2022 var det første gang jeg ikke hørte løvsangeren, det skyldes ikke dårlig hørsel, den som var Norges vanligste sangfugl. Det virket som bokfinken hadde overtatt. Svarttrost, kjøttmeis, blåmeis og skjære som har tilpasset seg mennesket finnes jo fremdeles. Men...Man blir melankolsk og nitrist ved å se hva vi driver med.

Natur og kultur

Det er ingen Sjeldenhed tidligt om Vaarmorgnerne at høre Aarfuglen spille ved Christiania, naar man staaer paa Agershuus eller Tøienhaven; udover mot Frogneraasen, Grefsenaasen og Ryenbjergene hører man den da stedse i godt Veir. P P Chr Asbjørnsen,i Naturhistorie for Ungdommen (1840).

Tilbake til hovedside

Publisert 9. des. 2022 13:44 - Sist endret 2. mars 2024 09:56