Havstrender
Strender langs kysten kan deles inn i etter form og utseende (morfologi) som sandstrender, grusstrender, steinstrender, blokkstrender, rullesteinstrender, klippestrender, strandberg samt akkumulasjonsstrender i grunne beskyttede viker hvor det samles fint leirmateriale med tidevannet. Hvor det er vegetasjon på stranden avhenger av eksponering for vind og bølger. For eksempel vil en sandstrand med mye pålandsvind være uten vegetasjon nærmest vannkanten grunnet erosjon og sandflukt. Lenger inn på sandstranden kan det ligge en tangvoll som gir etableringsmuligheter for planter som strandmelde (Atriplex littoralis), tangmelde (Atriplex latifolia) ofte med rødfargete blad, gåsemuse (Potentilla anserina) med utløpere, og strandreddik (Cakile maritima). I beskyttede viker med leiravsetninger kan det på grunt vann dannes ålegrasenger. I mudderet (saltmarsk) på en akkumulasjonsstrand finnes salturt (Salicornia europeae), og videre innover mot land fjæresaltgras (Puccinellia maritima), fjæresauløk (Triglochin maritimum) og strandkryp (Glaux maritima).
I tropiske strøk er mangrove og saltmarsk vanlige habitater, og med palmer på sandstrender.
Strandsonen
Strandsonen deles inn i øverst på land i strandeng med planter som i økende grad tåler salt (halofytter) desto nærmere man kommer vannkanten. Deretter følger en sprøytesone (supralittoralsonen, l. supra – over), så sjørokkesone (epilittoralsone), og videre nedover fjæresonen (littoralsonen), og nederst sjøsonen (sublittoralsonen, l. sub - under). Strandsonen er et viktig leve- og oppvekstområde for fugler, goså for fugler på trekk. I strandsonen finnes tidevannsmudderflater, grunne sandstrender, stortareskog, sukkertareskog, fimgertarebunn, butarebunn, bergvegger over fjæresonen og supralittoralsonen, blåskjell-bunn, O-skjell-bunn, tangsamfunn, littoralbassenger, ålegrasenger, tidevannsbassenger og tidevannssump.
Sprøytesonen
Sprøytesonen (supralittoralsonen) er den delen av stranden som blir påvirket av sjøsprøyt og springflo. Bølgesprut reduserer uttørking. I dette beltet vokser blågrønnbakterier som fjærebek (Calothrix scopulorum), på skyggefulle svaberg og klipper den svartfagete laven markbek (Verrucaria maura) som kan ligne på oljeforurensning, guloransj messinglav (Xanthoria parietina), og spredte tuer med fjærekoll (Armeria maritima). I sprøytesonen finnes ofte småstrandsnegl (Littorina neritoides) og spiss strandsnegl ( Littorina saxatilis). Nederst i sprøytesonen brunalgen sauetang (Pelvetia canaliculata).
Storm, springflo og nippflo og kraftig sjøsprøyt, og brenninger kan lage isolerte saltvannsbassenger og fjærepytter på land, men disse blir også sterkt påvirket av regnvann og regnskyll, direkte sollys, og tiden til neste storm. Både saltholdighet og tempertur varierer mye i saltvannsbassengene, hvor ved helt uttørking gir saltpanner. Ved høy fotosyntese av blågrønnnbakterier og alger i saltvannsbassenget stiger pH mye og gir basiske forhold, med arter som Lyngbya, Phormidium, Nodularia, Gloeocapsa, Spirulina
Fjæresonen
Ut fra tidevannets flo og fjære (drevet av Månens tyngdekraft, med to topper (høyvann) og to minimum (lavvann, ebbe) i døgnet, jfr. tidevannstabeller) defineres fjæresonen (littoralsonen , l. litus – kyststrand; gr. lithos – stein) liggende mellom øvre gjennomsnittelige høyvannsstand (flo sjø), og laveste gjennomsnittelige lavvannstand (fjære sjø). Man kan også definere fjæresonen, det vi dagligdags kaller ”fjæra”, ut fra hvilke arter man finner i den, men dette vil variere ut fra hvilken kyststrekning av Norge man ser på: Oslofjorden, Sørlandskysten, Vestlandet, og kyststrekningene Trøndelig, Nordland, Troms og Finnmark.
Littoralsonen (fjæresonen) er ofte dominert av noen få arter brunalger som danner assosiasjoner, for eksempel brunalgene spiraltang/kaurtang (Fucus spiralis), grisetang (Ascophyllum nodosum), og blæretang (Fucus vesiculosus), samt vanlig kjerringhår (Desmarestia aculeata) og skolmetang (Haliodrys siliquosa). Avhengig av eksponering kan man også finne grønnalger som tarmgrønske (Enteromorpha clathrata), grønndusk (Cladophora ruperstris) og havsalat (Ulva lactuca) og pollpryd (Codium dichotomum), samt de skoropeformete rødalgene fjæreblod (Hildenbrandia prototypus), krusflik (Chondrus crispus), vanlig rekeklo (Ceramium rubrum), sommeralgen rødsleipe (Nemalion helminthoides), våralgen purpurtråd (Bangia fuscopurpurea) , samt rugl (Phymatolithon lenormandi). Tilsvarende assosiasjoner for dyr er rankeføttingen og krepsdyret rur (Balanus balanoides) og vanlig strandsnegl (Littorina littorea.)
Øvre grense for fjæresonen er øvre utbredelse av rur (Balanus balanoides). Nedre grense for fjæresonen kan defineres som øvre utbredelse av brunalgen sagtang (Fucus serratus).
Sjøsonen
Sjøsonen (sublittoralsonen) er alltid dekket av sjøvann. Øverst i sjøsonen butt strandsnegl (Littorina littoralis). Nedover i sjøsonen finner man brunalgene vertikalt plassert skolmetang (Halidrys siliquosa), sukkertare (Laminaria saccharina), fingertare (Laminaria digitata), strandtagl (Chordaria flagelliformis), martaum (Chorda filum) og nederst stortare (Laminaria hyperborea). Tange- og tareskogene er viktig oppvekstområde for fisk, krepsdyr , børsteormer (Chaetopoda), nemertiner (Nemertina), samt pigghuder (Echinodermata) som sjøstjernenen korstroll (Asterias rubens), kråkeboller, sjøpølser . På Vestlandet og Nordlandskysten er brunalgene butare (Alaria esculenta) og sauetang (Pelvetia canaliculata) vanlig, samt rødalgen vorteflik (Gigartina stellata). Mange arter
Afotisk sone og dyphav
I den afotiske sonen starter dyphavet, med mesopelagisk- , bathypelagisk (gr. bathys - dyp) - og abyssalpelagisk sone (gr. abyss - bunnløs). I den afotiske sonen lever arter av detritius fra "marin snø" og døde dyr fra den epipelatiske sonen som synker mot havbunnen, Hydrotermiske undervannskilder danner egne dybhavsøkosystemer.
Alger og dyr i strandsonen
Utbredelse av arter og artsantall er påvirket av abiotiske (fysisk-, kjemiske-) og biotiske parametre. Det gjelder grad av mekanisk påvirkning via bølger, havstrøm og vind, vindretning, sjøis om vinteren, lysfluksen, næringstilgang, topografi og helning, samt saltholdighet og påvirkning fra nedbør og elvevann i estuarier gir overganger mellom brakkvann, kystvann og havvann. Biotiske faktorer er evne til å tåle tørke ved lavvann, artenes konkurranse om lys og plass, samt beiting. Dyrene har ernæring som planktonspisere som filtrerer vannet , algebeitere, detritusspisere, åtseletere og/eller rovdyr. Beiting kan skje på unge algeplanter eller utvokste individer. Epifytter er alger som vokser på andre alger, og epizooer, dyr som vokser på alger for eksempel bryozooer. Fastsittende bentiske arter har vanligvis et planktonisk spredningsstadium med egg, zygoter, larver eller sporer. Pelagiske arter lever i de frie vannmassene.
Rekken bløtdyr (Mollusca) med strandsnegler (Gastropoda) og muslinger (Lamellibranchia): blåskjell (Mytils edulis) filtrer ut plankton fra sjøvannet Albueskjell (Patella vulgata) med raspetunge rasper alger fra steinen. Forgjellesneglen purpursnegl (Thais lapillus) lever som rovdyr på blåskjell og rur hvor den lager hull i skallet. Det samme gjør boresnegl i slekten Natica, og nettsnegl (Hinia reticulata). I rekken leddyr (Arthropoda) finnes krepsdyrene (Crustaceae) tanglopper (Amphipoda), tanglus (Isopoda), strandreke (Palaemon elegans), strandkrabbe (Carcinus maenas). Strandskrukketroll (Ligia oceanica). Andre rovdyr er eremitikreps (Pagurus bernhardus) og vanlig korstroll ( Asterias rubens). Mer om dyrene.
Tangvoll danner en egen nisje og habitat på havstrender.
Strandsonen med fotosyntetiserende alger inneholder et artsrikt dyreliv.
Litteratur
Bergan, Kirsten: Livet I fjæra. J.W. Cappelens forlag AS 1977. Bygget på Mandahl-Barth G: Hvad finder jeg på stranden.
Wikipedia