Skoggrensen som er høydegrensen for sammenhengende skog er vanligvis ca. 20-30 m lavere enn tregrensen som angir grensen for spredte forekomster av enktelttrær.
Trær er treatige planter med en oppreist hovedstamme. En definisjon er at høyden av trærne må være mer enn 2-3 meter og avstanden mellom trærne må være mindre enn 30 meter for å kunne definere vegetasjonen som skog. Fjellbjerk danner vanligvis tregrensen ved overgang til snaufjellet, men gran og furu kan også gi tregrense.Tregrensen påvirkes av breddegrad og blir lavere ved mer nordlige breddegrader og stiger mot sørlige breddegrader. Tregrensen påvirkes av mikroklima og går høyere i skråninger som vender mot sør i forhold til nordvendte skråninger. Kysttregrensen og tregrensen på øyer er lavere enn den kontinentale tregrense. Det er mange variable som kovarierer med høyde og breddegrad. Faktorer er forskjell i daglengde, årstids- og døgnvariasjon i temperatur, solinnstråling, luftfuktighet og nedbør, vind, tørke, beiting, snødekke og næringsinnhold i jorda. Den vertikale temperaturgradienten påvirkes av fjellets størrelse. Fotosyntesen kan bli akklimatisert til lav temperatur, men lav temperatur reduserer veksten. Fotosyntese minus respirasjon gir et mål på netto karbonassimilasjon, og for kort vekstsesong vil gi for liten biomasseakkumulering som basis for etablering av skog. Derfor blir sommertemperaturen en viktig faktor for bestemmelse av tregrensen. Pollinering, befruktning, frødannelse, frøspredning, frøspiring og muligheter for frøplanter til å formere seg, samt vegetativ formering er medvirkende faktorer.
Lengst mot nord nærmer skoggrensen seg havnivået (polar skoggrense). Langs norgeskysten i sør og vest er skoggrensen ca. 500-600 m, og den når opp til 1200 m. Klimaendringer med temperaturøkning, samt mindre bruk av utmark til beite, kan bidra til at tregrensen og skoggrensen stiger.