Våtmarksområder

Myrer, sumpområder, stillestående eller strømmende vann. Grunne innsjøer, mindre elver, elvedeltaer, bekker, dammer, tjern, vannkanaler, brakkvannsområder, eller grunne viker og fjære- og strandsoner ved sjøen med tilhørende strandenger. Våtmarker er viktige økosystemer og naturtyper med rike flora og fauna,  og leveområde for mange planter og dyr (amfibier, fisk, insekter, og som hekke-,rasteplasser og landingsområde for trekkfugler). Våtmarksområderer en truet naturtype grunnet økt menneskelig aktivitet. 

Grøfting av myrer, torvstrø brukt som jordforbedringsmiddel, drenering, gjenfylling av dammer og brønner,  bygging av jernbane og veier, samt forurensninger fra industri, gruveanlegg, og søppelfyllinger kan ødelegge våtmarksområdene. Fokstumyrene på Dovrefjell ble vernet i 1923. Våtmarker lagrer omtrent 1/3-del av alt terrestrisk karbon.

Ramsarkonvensjonen (Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) er en internasjonal avtale om bevaring og vern av våtmarker, fra en konferanse i Ramsar i Iran (1971), ble ratifisert av Norge i !974, og forvaltet av Miljødirektoratet. I Norge er det definert mer enn 60 Ramsarområder; natur- og fulgereservater, våtmarkssystemer eller landskapsvernområder for eksempel Åkersvika, Averøya, Fokstumyra, Fiskumvannet, Nordre Øyeren, Tyrifjorden, Øra, Runde, Ørland våtmarkssystem (Grandefjæra, Kråkvågsvaet, Innstrandfjæra, Hovsfjæra) m.fl.

Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har opprettet fem nasjonale våtmarkssentre: Oslo- , Nordre Øyeren-, Jæren-, Holmen- og Ørland våtmarkssenter.

Internasjonale store våtmarksområder er Pantanal, verdens største, og som ligger i Brasil (Matto Grosso), Bolivia og Paraguay. Okavangodeltaet i Botswana, verdens største innlandsdelta, hvor Okavango har utløp i Kalahariørkenen, et endorheisk vannsystem.

Mississippideltaet ved utløpet av Mississippi i Mexicogolfen. Amazonasdelta.Donaudelta. Indusdelta. Ganges-Brahmaputra delta. Ebrodelta. Godavaridelta. Eufratdelta. Lenadelta. Orinocodelta. Nildelta. Senegaldelta.

Elvedeltaer

Elvedeltaer er dannet i et flatt landskap av utløpet av store elver og de tilhørende grunne områdene utenfor, og danner en overgangssone mellom ferskvann og saltvann.  Elvene bringer med seg store mengder slam (silt, alluvium)  ,sand og grus (fluvialt materiale) som avsettes ved elveutløpet hvor hovedelven får redusert strømhastighet og kan dele seg opp i flere småelver. Delta får ofte en form som den store greske bokstaven delta Δ. Det dannes elvebanker og sandbanker. Slammet er næringsrikt.  Den nedre delen av delta blir påvirket av tidevann og havbølger. Den øvre delen av delta er mest påvirket av elvevannet. I estuardeltaer har ikke elva direkte utløp til havet, men i et estuar med brakkvann. Dammer kan redusere vannmengden som kommer ut i et delta. Øra-deltaet ved utløpet av Glomma ved Fredrikstad. Tana-deltaet. 

Innlandsdelta er dannet i innlandet hvor en elv har utløp i en sjø eller ørkenområde. Eksempler på innlandsdelta er Nordre Øyern innlandsdelta hvor Glomma, Leira og Nitelva møtes. Lågendeltaet ved Mjøsa. Okavangodelta.

FN vedtok i 2021 Verdens våtmarksdag 2. februar med markering av våtmarkskonvensjonen (Ramsarkonvensjonen).

Litteratur

Wikipedia

Tilbake til hovedside
 

Publisert 29. okt. 2018 11:47 - Sist endret 12. juni 2022 16:41