Sansehårene blir brukt til navigasjon i mørke og til matleting. Værhårene er lange og store, peker ut til siden, lengden øker vekk fra snuten, og er koblet til somatosensorisk cortex i hjernen, og som responderer blant annet på berøring (taktilitet). Hos smågnagere er det lange makrovibrissae på kinnet (genal, l. gena - kinn) rundt munnen og kortere mikrovibrissae (mystacial – gr. mystax – mustasje) på en pute med fortykket hud under neseborene, samt supraorbitale vibrissae (l. supra – over, orbis – øyehule) over øynene. Værhår kan også finnes på andre deler av kroppen. Værhårene har hårsekker omgitt av muskelvev slik at hårene kan reise seg og endre retning. Analog struktur til antenner hos leddyr og insekter, men hos disse er antennene utstyrt med kjemiske reseptorer. Sjøpattedyr som sel og hvalross har nervefylte børsteformete værhår som responderer på vibrasjoner i vannet, blant annet till å registrer fisk som de fanger. Signalene fra værhårene hos sjøpattedyr mottas av trigeminalnerven (5. kranialnervee). Omkring hårfolliklene ligger det et follikelsinuskompleks med blodårer, kollagen, muskler (erector pili), mekanoreseptorer, samt sensoriske nevroner fra triterminal ganglia.
Værhår er en konservert egenskap under evolusjonen og finnes blant annet hos marsupialer (Marsupialia), gnagere (Rodentia) og afrikanske springspissmus (Afrotheria). Sistnevnte har opprinnelse fra Kritt for ca. 105 millioner år siden. Noen mennesker har reminisenser av mystaclale værhår, noe vi har mistet under evolusjonen, hvor syn og øyne har blitt viktigere som dagaktivt dyr. Noen fugler kan ha værhårlignende fjær rundt nebbet.
Noen fisk e.g. maller, karper og stør har hårlignende utvekster i form av skjeggtråder kalt barbeler ( l. barbellus – barbel) med smaksreseptorer lokalisert under eller på siden av munnen. Skjeggtråd hos torsk. Skjeggtråder hos fisk har mange sensoriske nerveceller og gir informasjon om nærmiljøet.
Litteratur
Wikipedia