Næringsmediet kan være tilsatt agar for å kunne gi en fast overflate.
Celler fra dyr inkludert mennesker blir også dyrket i cellekulturer.
Cellekulturer
Gottlieb Friedrich Johann Haberlandt (1854-1945) startet med studier av vevskulturer av planter i 1902. Han fikk imidlertid ikke cellene til å dele seg. Haberlandt mente at det var to stoffer som kontrollerte celledeling. Det ene fantes i ledningsvevet og ble kalt "leptohormon", og det andre var et "såringshormon" utskilt av skadete planteceller. Haberlandt var en representant for faget fysiologisk planteanatomi (Physiologische Pflanzenanatomie) H. Fitting fant i 1910 et stoff fra orkidépollen som ga svelling av gynostemium, men ikke deling. Haberland fortsatte å dyrke cellekulturer i Knops næringsløsning tilsatt rørsukker. Erwin F. Smith brukte sterilkulturer for å studere sammenheng mellom sykdomsfremkallende organisme og verten. William J. Robbins arbeidet med rotkulturer (organkulturer). Røttene kunne dele seg og vokse i næringskultur tilsynelatende i det uendelige.
Gjennombruddet kom med tilsetning av den flytende endospermen fra kokosnøtter, foreslått av J. van Overbeek, M.E. Conklin og A.F. Blakeslee. Disse tre arbeidet med vekst av embryoer fra piggeple. Kokosnøttfaktoren var et cytokinin. I 1954 klarte Muir og medarbeidere å dyrke planteceller fra kalluskulturer. Når cellekolonier med røtter ble overført til et medium med kokosnøttmelk ble det dannet skudd. Folke Karl Skoog (1893- 2001) arbeidet med plantehormoner og spesielt kjent ble Murashige & Skoog sitt kulturmedium fra 1962.