Saltplanter - halofytter
Halofile (saltelskende) planter er tilpasset å vokse på steder med høyt saltinnhold i jorda. I motsetning til saltskyende glykofytter som får vekstreduksjon hvis det er for mye salt. Salt forekommer naturlig langs havstrender som blir oversvømt av sjøvann eller påvirket av sjøsprøyt. Salinisering gir økt innhold av salt i jorda ved at irrigasjonsvann fordamper og bringer med seg salt til jordoverflaten, - et vanlig problem ved kunstig vanning i områder med stor evapotranspirasjon. Allerede sumererne var oppmerksom på problemet med antropogen salinisering og redusert plantevekst. Saltsjøer inneholder spesielle salttolerante alger og bakterier. Salting langs veier er en lokal saltkilde. For at plantene skal kunne ta opp vann fra jorda må vannpotensialet i røttene være lavere enn i jorda. Saltet gjør at vannet blir mindre tilgjengelig for plantene. I tillegg kan saltene gi toksisk virkning og skape en ubalanse i ionekonsentrasjonen i plantene. Saltvann inneholder mest saltene natriumklorid (NaCl) og magnesiumsulfat (MgSO4). Plantene har forskjellig evne til osmotisk tilpasning til tørke og høyt saltinnhold i jorda. Mangrove er et samlenavn på mange arter (halotrær) som vokser i saltvann langs kystene i tropiske og subtropiske områder.
Planter i strandsonen
I marsklandskap i Norge kan vi ytterst finne salturt (Salicornia europaea) og videre innover stranda fjæresaltgras (Pucinellia maritima), saltsiv (Juncus gerardii), saulauk (Tricholin sp.), tangmelde (Atriplex prostrata) og strandkjempe (Plantago maritima). Ute i vannet kan man finne ålegras (Zostera marina). Er det tilsig av ferskvann kan det vokse takrør (Phragmites communis), havsivaks (Scirpus maritimus) og havstarr (Carex paleaceae). På sandstrand og grusstrand, ofte i nærheten av tangvollene, kan det vokse strandkryp (Galux maritima), strandkål (Crambe maritima), strandrug (Leymus arenarius), gåsemure (Potentilla anserina), og strandreddik (Cakile maritima). På værutsatte sandstrender kan marehalm (Ammophila arenaria) være med å binde flyvesand. Lenger inn på strandengene finnes rødsvingel (Festuca rubra), stemorsblom (Viola tricolor), bitterbergknapp (Sedum acre), blodstorknebb (Geranium sanguineum), sandstarr (Carex arenaria) og gulmaure (Galium verum) sammen med andre tørrengplanter. Ytterst på eksponerte strandklipper vokser det svartfarget marebek (Verrucaria maura) og blågrønnbakterier (Calotrix) nærmest vannet, etterfulgt av gulfarget messinglav (Xanthoria parietina), og deretter i klippesprekker strandsmelle (Silene uniflora), smørbukk (Sedum telephium), strandnellik (Armeria maritima, fjørekoll), og strandstjerne (Aster tripolium), skjørbuksurt (Cochlearia officinalis), strandkvann (Angelica archangelica ssp. litoralis), og strandvortemelk (Euphorbia palustris). Før man kommer inn i den ofte vindeksponerte skogen med kan det være en sone med slåpetorn (Prunus spinosa). Sjørokkskade er saltvannskader som skyldes pålandsvind som blåser saltvannsdråper langt inn over land. Saltvannsskader gir brunfargete blad og nåler på lite salttolerante arter. Slike saltskader kan også observeres langs sterkt trafikkerte veier som saltes om vinteren. Tangvoller laget av bølgeslag kan gi tilførsel av næringsstoffer med mulighet for vekst av nitrofile planter. Sterkt sollys og UV-stråling gjør planter rødfarget av anthocyaniner. Rødfarge hos arter i meldefamilien kan skyldes betacyanin. Planter som med jevne mellomrom oversvømmes med saltvann og brakkvann må hanskes med variabelt og høyt saltinnhold i jorda, og mekaniske effekter av tidevann og sedimenter på bladoverflatene. Stillestående vann kan gi anaerob jord.
Fysiologiske tilpasninger og vekststrategier
Felles for mange av strandplantene er sukkulent vekstform med saftfylte tørketålende blad f.eks. salturt, strandstjerne og saftmelde. Arter i bl.a. slekten Sedum har ekte sukkulens koblet til CAM-metabolisme i fotosyntesen. Plantene i strandsonen er utsatt for sol og vind, og har derfor tykk epidermis dekket av kutikula og blågråfarget vokslag f.eks. strandrug og strandkål. Salt kan skilles ut aktivt via kjertelhår på bladene f.eks. tangmelde, strandkryp og Tamarix sp.. Eldre blad kan fylles med salt for deretter å dø f.eks. saltsiv, mens meristemer og unge blad beskyttes mot saltet og opprettholder aktiv vekst. Salttolerante planter inneholder osmotisk aktive stoffer som kan være tilstede i høye konsentrasjonen uten å påvirke metabolismen. Eksempler på slike stoffer er aminosyren prolin, de kvartære ammoniumforbindelsen glycinbetain, sukkeralkoholene sorbitol og mannitol, og pinitol. En annen viktig egenskap ved disse stoffene er at de er nøytrale ved fysiologisk pH. Noen av dem kan i tillegg gi en antioksidanteffekt. Natrium (Na+) vil følge passivt med inn i planten på grunn av det negative membranpotensialet inne i cellene. En av grunnene til at Na+ kan være giftig er at det hemmer opptaket av nødvendig kalium (K+). For å hindre at natrium akkumulerer i cytoplasma kan natrium fraktes ut ved aktiv transport. Natrium kan fraktes over tonoplasten inn i vakuoler ved hjelp av en Na+/H+-antiport.
