PhD-bloggen #1 - Intro

Jeg tok sommeren fri i 2022. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsket en deilig og avslappende ferie med venner og familie, selv om det var en hjertelig og appellerende tanke. Heller ikke fordi jeg fortjente å ta ferie, selv om noen vil si at man har gjort seg fortjent en lengre pause etter 60 studiepoeng med utfordrende masteremner og 60 studiepoeng med krevende masteroppgavearbeid og skriving. Det var ikke ferie jeg ville gi meg selv som takk. Derimot tok jeg meg ferie fordi det var en klar og utvilsom nødvendighet. Jeg var sliten. Ikke utmattet eller utbrent, for da hadde ferien ikke bare vært en nødvendighet, men også et terapeutisk pålegg, og slik var det altså ikke, men å skrive en masteroppgave var et intellektuelt langdistanseløp som krevde et ekstra lager av vilje og selvdisiplin. Det tærte på. I løpet av de siste månedene før innlevering hadde jeg følt meg stressa, utilstrekkelig og usunn, spesielt etter gjentatte raske måltider fra Toro og vår uerstattelige venn, McDonald, på Gaustad. Med andre ord, jeg hadde håndtert de siste månedene med masteroppgaveskriving suboptimalt, og en ferie var derfor på sin plass.

Da juli og oppgaven var levert la jeg meg ikke flat, men flatt. Avskrev alle plikter og avtaler som luktet av energisluk. Oversatte alle setninger som begynte med «du bør» til «en annen gang», og kledde personligheten min i en loffende, slabbedaskende, hippiedrakt og la meg langstrakt utover min indre sydenstrand til klokka ringte inn andre uke i august to måneder senere. For da var det på tide å våkne igjen. Våkne fra en sinnstilstand preget av kjærlige familiebesøk i nord, vest og øst, lange sommerkvelder med venner og kjæreste, spontane leseopplevelser av skjønnlitterære godbiter, og gudane veit hva annet. Det var og forblir i et lukket minne fra en deilig og nødvendig sommerferie i 2022.

Etter fem vidunderlige år som bachelorstudent og masterstudent var jeg nå litt mer moden, litt klokere, og litt mer motstandsdyktig. Legg merke til at jeg bruker ordet «litt» for det skulle ikke mer til enn en rask titt i bakspeilet for å se at versjonen av meg selv som førsteårsstudent og selvpålagt «moden gutt» var en false positive. Det jeg derimot hadde mer av var gode og forhåpentligvis langvarige vennskap fra studiene, foreningslivet, fester, og jobb. Jeg hadde mye mer selvtillit, engasjement og interesse i livet mitt. Jeg var blitt mye mer glad i å ta vare på meg selv, og flinkere til å se når jeg måtte ta vare på andre. Med andre ord, å studere for å lære fag var bare halve poenget. Den andre halvparten var alle erfaringene og lærdommene om meg selv, andre, og livet i sin helhet. Jeg vil kanskje gå så langt å si at det er hakket viktigere – ja, saksøk meg gjerne for å si det høyt, men jeg har god samvittighet og Svein Stølen som støttespiller for «universitetet handler om mennesker».

Og nå har jeg har lyttet og lært. Snakket og snublet. Lest og frest. Jeg var mett, og nå er jeg sulten igjen. Jeg har takket nei til IT industrien og konsulentbransjen, nei til heftig startlønn, nei til en åpenbar vei videre i karrieren min. I dag er jeg PhD kandidat – i sporet av utdanningens siste etappe. Lurer du på hvordan det foregår, så kan jeg love deg at jeg lurer på det samme, så derfor skriver jeg denne bloggen for å vise dere (og klargjøre for meg selv) hva det betyr å ta det det første skrittet inn i en forskerutdannelse på IFI. Ikuzo!