Mer om Hassel-markeringen og program ligger her
Artikkel om Odd Hassel i Structural Chemistry, av Kari Kveseth
Under Hassel-markeringen ble det også vist en film av Edvard Moser før debatten. Den filmen kan du se i sin helhet under.
I tillegg ble det lagt en krans på bysten av Odd Hassel i Realfagsbiblioteket.
Hassels pris
Nobelprisene er delt ut for i år, og de fleste er enige om at prisen til litium-batterier er en pris som kanskje er lettere å forstå fordi vi kjenner til anvendelsene. Hva med den usynlige forskningen som ligger til grunn for mye av det vi gjør i dag?
For 50 år siden fikk den norske kjemikeren Odd Hassel Nobelprisen i kjemi, men det er få som kjenner til hva hans arbeid egentlig har betydd for vitenskapen. Det kan nesten se ut som at Odd Hassels navn er glemt.
En av de som husker ham best, og som også kjente ham da han var i live er senior ekspert Kari Kveseth:
Han var en driftig forsker som startet med to tomme hender. Han hadde ingen hemninger med å bygge et instrument der ingen egentlig kjente metoden fullt ut, og å satse fullt og helt på dette for å komme til bunns i grunnleggende kjemiske problemstillinger. Dette forteller egentlig ganske mye om ham som person, forteller Kveseth.
Anvendt forskning?
Det Odd Hassel i sin tid fant ut var at et kjemisk molekyl kan opptre i flere ulike romlige strukturer uten at atomene i molekylet bytter plass.
Det er litt på samme måte som at et A4-ark kan være flatt, men du kan også brette det på ulike måter, men det vil fremdeles være et A4-ark som kan brettes ut igjen. Tenner du på A4-arket med en fyrstikk får du en kjemisk reaksjon, en brann. Da vil det ikke kunne bli et A4-ark igjen. Hvordan disse romlige strukturene ser ut er utrolig viktig for å forstå kjemiske reaksjoner, men det var det få som kunne se for seg mot slutten av 1920-tallet, sier Kari Kveseth.
Det spørsmålet som flere forskere hadde stilt seg på denne tiden var følgende: Hvilken form har egentlig sykloheksan? Sykloheksan er et molekyl som består av seks karbonatomer med to hydrogenatomer stikkende ut av hvert karbonatom. Forskerne visste ikke om molekylet så ut som en badering av karbonatomer med vinkler på 120 °, eller om det så ut som en tilbakelent solstol med vinkel på 109,5 °. Odd Hassel bestemte seg for å finne ut hvilken form som var riktig.
Kunnskapen gav ham en intuitiv forståelse for kjemi
Hassel hadde skrevet doktoravhandlingen sin om strukturen til to organiske stoffer og han hadde lært de nyeste metodene i Tyskland.
Det er ganske unikt, for det var ikke mange som tok doktorgraden på den tiden, og han dro altså til Tyskland for å gjøre det. Det var i Tyskland de ledende kjemikerne var. I dette miljøet var det senere flere som fikk Nobelpris. Hassel kom i kontakt med dette dem gjennom far og sønn Goldcshmidt, som også var fra Tyskland, forteller Kveseth.
Denne kunnskapen gav ham en intuitiv forståelse for at sykloheksan måtte undersøkes med elektrondiffraksjon i molekylets gassfase. I gassfase er nemlig molekylene frie og er ikke påvirket av molekylene rundt. Den intuitive kjemiforståelsen hjalp ham ikke så mye på det tidspunktet, for han hadde hverken det nødvendige utstyret eller penger til å skaffe det. I påvente av muligheten til å utforske denne problemstillingen jobbet han på Mineralogisk institutt på Tøyen sammen med far og sønn Goldschmidt.
Avbrutt av Tysk invasjon
I 1934 ble Odd Hassel professor i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Oslo. Da benyttet han anledningen til å kjøpe et elektrondiffraksjonsapparat i Oxford – for sine egne penger. Han forsøkte å finne ut av sykloheksan-mysteriet med dette apparatet, men hverken han eller noen av dem han samarbeidet med fikk det til å fungere tilfredsstillende. Apparatet var rett og slett ikke godt nok til å holde det vakuumet som var nødvendig. Derfor begynte han og Christen Finbak å bygge sitt eget apparat. Det stod ferdig i april 1940. I det de første eksperimentene skulle begynne invaderte Tyskland Norge, men senere samme høst var forskerne i gang igjen.
Hassel og Finbak kjente jo ikke metoden ordentlig, og ante ikke hvor komplisert det var, og så laget de en roterende sektor i apparatet for å få mer informasjon fra forsøket. Dette grepet ble diskutert i 10 år i de vitenskapelige kretser fordi det var usikkert om denne metoden faktisk påvirket dataene de fikk ut. Da de vitenskapelige kretsene hadde kommet fram til at rotasjonen ikke påvirket dataene ble dette en revolusjon for elektrondiffraksjon i hele verden, sier Kveseth.
Publiserte på norsk – fikk Nobelpris
Vi kan bare forestille oss hva Odd Hassel følte om den tyske invasjonen. Han hadde selv studert i Tyskland og hadde en rekke forbindelser dit. Alt av kjemisk forskning ble publisert på tysk. Likevel ble artikkelen fra 1943 som ledet til Nobelprisen skrevet og publisert på norsk, i Tidsskrift for kjemi, bergvesen og metallurgi (som i dag heter Kjemi). Dette kan ikke tolkes som noe annet enn et opprør mot den tyske okkupasjonen. Kort tid etter, trolig uavhengig av denne publikasjonen, ble studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo anholdt, og flere ble satt på Grini. Blant dem var Odd Hassel. Han benyttet anledningen til å undervise sine medfanger i kjemi.
Tidsskrift for kjemi, bergvesen og metallurgier ikke akkurat et av de tidsskiftene som blir hyppig sitert, men Hassel så det som eneste mulighet. Han følte ubehag ved utviklingen han så i Tyskland, og dette ble løsningen, ifølge Kveseth.
Dristig og visjonær grunnforskning
Da krigen var over fortsatte Odd Hassel med arbeidet og i 1947 var studiet av sykloheksan fullført. Han kom fram til at sykloheksan kan ha flere mulige tredimensjonale former. Dette åpnet en ny dør innen kjemien. Hassel jobbet iherdig med å bygge opp en stor og innflytelsesrik forskningsgruppe med gode forbindelser til utlandet. Gruppen ble et av verdens sterkeste miljøer innen strukturkjemi, med hovedtyngden på gassfase elektrondiffraksjon.
Dette Hassel-prosjektet står i et historisk perspektiv, men det viktigste er å lære av Hassel og finne inspirasjon til å lykkes, også innen andre fagfelt. Du må være på et godt internasjonalt nivå og tørre å satse, også når veien videre ikke er gitt, og stå på for å følge dine egne idéer. Da tror jeg at man vil lykkes som forsker, avslutter Kveseth.
I lys av Nobelprisen blir det tydelig hvor dristig og visjonær denne satsingen egentlig var. Ingen hadde trodd at kunnskapen om 3D-strukturer for et molekyl skulle bli avgjørende for å forstå hvordan eller hvorfor enkelte kjemiske reaksjoner kan skje. Ingen hadde trodd at dette er viktig for å forstå legemidlers virkning eller effekten av en katalysator i industrien.
I dag bruker vi både videreutviklede metoder og kunnskapsgrunnlaget er helt annerledes. Strukturkjemien er så elementær at det er mange som ikke lengre tenker over det. Det er liksom bare en del av kjemien, og det er en del av forståelsen for svært mye av forskningen vi gjør. Hvorfor blir batterier dårligere over tid? Strukturen endrer seg. Hvorfor er ikke en katalysator like effektiv? Strukturen har endret seg. Hvorfor har denne bakterien blitt resistent mot antibiotika? Kanskje molekylene i bakteriens overflate har endret seg?
Da Odd Hassel ble tildelt Nobelprisen i 1969 ble mange overrasket. Hvem var Odd Hassel? Slik er det dessverre i dag også. Mange ser ut til å ha glemt hvem han var og hvorfor han mottok prisen, men i år er det 50 år siden og det er på tide å hedre ham for hans bidrag til naturvitenskapen!