Det hender at masterstudenter og stipendiater stresser over sine resultater. Noen ganger, så ble det ikke sånn man hadde håpet; stoffet man har syntetisert hadde ikke like stor effekt som man håpet på, dataprogrammet løste ikke alle oppgavene, analysen funket bare i urin og ikke i blod. Dette kalles noen ganger "negative resultater". Dette kan være skuffende, og man kan bli redd for at oppgaven ikke blir "god nok".
Hvor negativt er et negativt resultat, sånn egentlig?
Det trenger ikke å telle negativt. Jeg vil påstå at de fleste som vurderer en oppgave, enten det er en bachelor/masteroppgave eller en doktorgradsavhandling, er mest opptatte av om arbeidet er gjort på korrekt vis; forsøkene har vært planlagt med omhu, eksperimentene er grundige og godt beskrevet, og resultatene og dens konsekvenser er presentert og diskutert på saklig vis. Hvis dette er gjort, tror jeg at sensor eller opponent bør være fornøyde med produktet.
Er negative resultater noe som bør glemmes og kastes?
Huff, nei! Negative resultater kan være vel så viktige som "positive" resultater, og bør være tilgjengelig for andre. På denne måten kan andre lære av utfordringene med ditt arbeid. Da kan de heller fokusere på andre måter å løse et problem på, da du har dokumentert begrensningene med fremgangsmåten du gikk for.
Er negative resultater et tegn på at det er noe galt med meg?
Slettes ikke! Det kan være et tegn på at arbeidet du har utført hadde en høy grad av risiko, at det ikke var "bænkers" at det skulle gå.
Hvis arbeidet du utførte var basert på andres protokoller, som du ikke fikk til, kan dette være tegn på at prosedyrene ikke var godt nok beskrevet eller var for vanskelig å reprodusere. I verste fall kan det være tegn på at protokollen hadde vitenskapelige svakheter som ikke forfatterne hadde fortalt om.
Kan negative resultater publiseres?
Ja, klart det. Men det er ofte ekstra viktig å beskrive og dokumentere forsøkene meget godt, særlig når de er basert på andres arbeid og protokoller. På den måten kan det være lettere å avdekke om det var en svakhet i ditt arbeid, eller det originale arbeidet. For tilfeller der du har gjort nybrottsarbeid, er det fint mulig å publisere negative funn, men unngå å skriv det som en "tristesse" og heller beskriv arbeidet ditt på kjølig vis, og gjerne med implikasjoner for hvordan dine funn kan være til nytte for andre.
Publisering av negative funn er forresten ikke det samme som å prøve å publisere halvferdig arbeid, eller hvor du har gjort feil i forsøkene dine.
Jeg har masse kule resultater. Kan jeg da droppe å beskrive de negative resultatene?
Av etiske grunner, bør et vitenskapelig arbeid helst fortelle om de positive og de negative resultatene. I tillegg, er dette en styrke i historiefortellingen: hvis du viser fram både det gode og det dårlige, gir det arbeidet en større troverdighet hos leseren, og hen vil få en større forståelse for mulighetene og begrensningene til ditt arbeid. Da er det vanskeligere å "ta deg" på ting i en eksaminering, da du har allerede fortalt alt! Det er litt som Eminem i filmen "8 Mile": i en rap battle, har Eminems motstander tenkt til å rappe om hvor fattig og stusselig Eminem har det. Men Eminem rapper først om hans svakheter; det tok hele brodden ut av motstanderen! Med andre ord: "Sannheten setter deg fri". Det å ikke være redd for negative resultater, men skrive klart og åpent om dine resultater, er bra for oppgaven din, og bra for vitenskap.
.jpg?alt=listing)
