Skrivetips til masteroppgaven!

Her er et knippe råd som kan gjøre masteroppgaven bedre og lettere å skrive. Disse tipsene er først og fremst ment for kjemistudenter, men kan sikkert brukes i andre eksperimentelle fag også. Det er flere enn én måte å gjøre dette på, så ta dette som tips og ikke som fasit!

Tittelen: Ikke en «teaser», men en «spoiler»  

Tittelen skal oppsummere arbeidet ditt i én setning, og forklare hva du har funnet. For eksempel, hvis du har oppdaget at stoff A har egenskapen X, så kan tittelen for eksempel være «A har egenskapen X». Dette er mye lettere for leseren (som sensor) å forstå enn tittelen «Om egenskapene til A». Hvis du «spoiler» hva som kommer, er det lettere for leseren å lese videre, uten å lure på hva oppgaven skal handle om. En masteroppgave er ikke en krimnovelle!

Sammendrag: Røp alt!

Tenk at du er i heisen med sensor, og du har 2 minutter å forklare dine funn. Dette er sammendraget. Det skal inneholde en kort oppsummering av hva du har gjort og hvordan, gjerne hvorfor også, og hva du fant ut. Noen skriver sammendraget som en introduksjon til feltet oppgaven tilhører, nesten uten å nevne egne funn. En slik introduksjon hører hjemme i innledningen.

I klassikeren «Psycho» (1962) går man og lurer på hvem som er morderen. Men i en kjemi-masteroppgave: jo fortere man vet hva hovedresultatene er, jo lettere er det å lese.

Forordet: Takk de som har hjulpet deg

Denne delen er ofte undervurdert, men kan brukes effektivt til å forklare hvem som har hjulpet til med hva. F.eks. hvis en ingeniør hjalp deg med NMR-opptakene, så er forordet stedet å takke. Dette gjør at leseren forstår hvem som har gjort hva, og dermed hva som er det faktiske omfanget av ditt arbeid. Det er positivt å kunne vise til at du har samarbeidet med andre, og at du takker dem for dette.

Innholdsfortegnelsen: Et nyttig veikart for oppgaven, både for leseren og skriveprosessen

Nok en meget undervurdert del (kanskje den mest undervurderte)!

Før du begynner å skrive: Lag forklarende titler til alle delene oppgaven din skal ha, og sett disse inn i en innholdsfortegnelse. På denne måten, kan du fort se om delenes titler henger sammen, og om de bør stokkes om, slik at historien flyter bedre. Dette sparer tid, da du lager en ramme før skrivingen starter. Du kan også vurdere å estimere hvor mange side du vil ha til hver del. Da har du et trygt kart å følge.

Innledning: Et stort bilde som zoomes inn til spesifikke spørsmål

Siden leseren neppe er ekspert på akkurat ditt felt (selv ikke sensor), er det fint å starte med å introdusere feltet du jobber i og formulere en tydelig problemstilling istedenfor å hoppe rett inn i den kjemiske reaksjonen du har jobbet med. Forklar trinn for trinn hva som kan/bør gjøres for å løse problemet. Forestill for deg at introduksjonen er en trakt: Start bredt (Det Store Problemet), og slutt smalt (Ditt Bidrag). En måte å få til det på er ved å bruke en OG, MEN, DERFOR: tilnærming av typen:

<Dette er feltet jeg jobber i/den store utfordringen> OG <så langt har vi kommet i dag>, MEN <ennå vet vi ikke X/har vi ikke klart å utvikle X>, DERFOR <skal jeg gjøre Y i min masteroppgave>

For eksempel: Forslag: Batteriteknologi er viktig i dagens samfunn, OG det er utviklet batterier som kan lades raskt, MEN grunnstoffene som brukes er dyre og vanskelige å få tak i, DERFOR skal jeg prøve å utvikle like gode batterier med billige og lett tilgjengelige grunnstoffer.

Til slutt kan du forklare oppgavens mål («Aim of Study»). Denne bør nærmest «dette ut» av introduksjonen, uten at det kommer noen overraskelser. Her kan det også stilles spørsmål du ønsker svar på og/eller en hypotese du ønsker å teste.

Eksperimentelt: En oppskrift som kan følges til punkt og prikke

Her skal man tenke mer kronologisk. Faktisk skal man tenke på formatet til tv-serien «4-Stjerners Middag». I denne serien drar en kjendis til butikken og kjøper alt hen trenger på en tur. Så drar kjendisen hjem og begynner å lage kraft og sauser. Når alt er klart, settes maten inn i ovnen, og spises og vurderes til slutt.

Det samme narrativet fungerer for eksperimentelle fag: Skriv først om alle reagenser du trenger (handletur), hvordan du forberedte kjemikaliene, f.eks. hva slags løsninger som ble laget (kraft og sauser), hvordan de ble behandlet, f.eks. reaksjoner eller analyse (beskriv ovnen, NMR instrumentet, massespektrometeret, etc.), og hvordan resultatene ble behandlet, f.eks. med statistikk, software, etc. (spising og vurdering).

Hvis du deler det opp slik, kan leseren lett følge fremgangsmåten din. Hvis leseren må lese om løsninger som ble analysert, uten å skjønne hvordan de ble laget, går lesingen saktere og det skaper irritasjon, noe som er forbundet med lavere karakterer.

Den eksperimentelle delen kan være et fint sted å begynne å jobbe hvis du har skrivesperre. Her kreves det verken inspirasjon eller kreativitet, det handler ganske enkelt om å få alle detaljene på plass på en oversiktlig og nøyaktig måte. Viktig: Neste person skal klare å "handle inn" og utføre eksperimentene ved å følge din Eksperimentell-delen din. Ikke forvent at lesere skjønner hva du har gjort basert på en beskrivelse med manglende detaljer.

Resultater: Vis fram det du har gjort

Her skal du legge kortene på bordet ved å vise frem resultatene dine på en slik måte at leseren lett kan se det du har brukt måneder på å finne ut. Resultatene skal være ferdig bearbeidet og lett tilgjengelige, men fremstillingen skal selvsagt være ærlig og fullstendig, slik at leseren kan gjøre seg opp sin egen mening. Resultater presentert i en figur oppfattes ofte som lettere tilgjengelig enn tabeller, men noen ganger er tabellformatet det som best får frem poenget ditt. Rådata og store tabeller som bør med for å ivareta behovet for vitenskapelig dokumentasjon, kan med fordel legges i en appendiks.

Underkapitler i resultatdelen skaper god oversikt, men pass på at innholdet stemmer med overskriften. Hvis overskriften er «X leder til Y», er det en forvirrende om halve teksten handler om at R leder til S. Endre overskriften eller lag et eget underkapittel om sammenhengen mellom R og S. Du skal formidle til leseren et sett med presise funn, og ikke en suppe av resultater. Årsaken er gjerne at studenten har lyst til å vise hvor flink hen er til å drøfte og se sammenhenger, men det oppleves ofte som irriterende digresjoner! Drøfting og tolkninger bør heller legges i en egen diskusjonsdel, enten på slutten av resultatdelen, eller som en egen del (dette avhenger av tema og fagfelt).

Diskusjon: Drøft rundt det du har gjort

Noen ganger taler resultatene for seg selv, andre ganger må de tolkes og settes i sammenheng med det som allerede er kjent på feltet. Det gjør du i diskusjonsdelen. Her kan du endelig drøfte sammenhengen mellom at X leder til Y og R leder til S.

Diskusjonen skal ta utgangspunkt i resultater som er presentert i resultatdelen, det skal ikke komme nye resultater i diskusjonen. Det er også naturlig at litteratur du bruker aktivt i denne delen er nevnt tidligere i andre deler av oppgaven. Leseren skal ha fått all nødvendig informasjon og faglig bakgrunn hen trenger for å følge dine tolkninger og resonnementer.

Hvis diskusjonen er svært kort kan det være aktuelt å legge den inn på slutten av resultatdelen, men det avhenger som sagt av tema og fagfelt. Uansett er det nyttig å skille de to i første runde.

En vanlig svakhet i masteroppgaver er at studentene ikke skiller tydelig mellom egne resultater og tolkning og diskusjon av resultatenes betydning.

Konklusjoner: Svar på spørsmålene dine

Her oppsummerer du hovedfunnene fra resultatene og diskusjonen. Disse skal gi svar på spørsmålene i oppgavens mål (se over). Hvis du svarer på flere ting enn det som var målet for oppgaven, bør teksten justeres. Oppgavens mål og konklusjonene må kunne leses uten at man leser alt imellom. Så hvis målet er å undersøke rollen til A, mens konklusjonen nesten bare handler om B, oppleves dette som forvirrende. Konklusjonen er ofte ganske kort, diskusjonen er gjort unna tidligere.

Det er fint å avrunde oppgaven med noen refleksjoner rundt betydningen av det du har funnet, hvilke konsekvenser det kan få og hva det kan være naturlig å forske videre på. Det ser rart ut når en oppgave begynner med FNs bærekraftsmål, og slutter med en intrikat formel. Prøv å løfte blikket.  Zoom ut igjen til bredden du hadde på starten av innledningen og se hvordan ditt bidrag passer inn i den store helheten.

Målet med oppgaven og konklusjoner skal passe sammen. Det bør ikke dukke opp nye biter i puslespillet, eller mange biter. Dette kan oppleves som frustrerende.

Referanser

Pass på at referansene er intakte. Selv om du bruker et referanseprogram som Endnote eller gratisverktøyet Zotero, må du likevel sjekke at alt stemmer. For eksempel skal ikke tidsskriftnavn være forkortet i en referanse (f.eks. J. Chromatog. A), men skrevet fullt ut i en annen (f.eks. Journal of Chromatography A). Hvis du henviser til internettsider eller rapporter, vær sikker på at de er tilgjengelige å lese (hyperlenker, etc.). Angi måned og årstall som siden ble lest.

Etter å ha lest oppgaven din, skal leseren ha følelsen av å ha blitt formidlet noe. Denne følelsen styrkes av at oppgaven er skrevet systematisk og ukomplisert. Så tenk system og komposisjon før du begynner å skrive.  Lykke til!