Navngivningen i historisk perspektiv

Oldtiden

Våre daglignavn på oldtidsmetallene er førkjemiske navn. De har fremkommet og er utviklet slik som andre gloser for bruksting. Ordene er formet i samkvem med mennesker fra andre land. Våre forfedre må spesielt ha festet seg ved metallenes skinnende overflate. Opprinnelsen til flere av de norske og engelske navnene på oldtidsmetallene henspeiler nettopp på dette, for eksempel bly: bhlei (indoeur.) = skinne, gull: jval (sanskrit) = å skinne, sølv (Ag): argunas (sanskrit) = skinnende og tinn: tina (germ.) = skinnende.

Middelalderen - 1700

Flere av grunnstoffene som ble oppdaget i middelalderen, har navn som viser egenskaper ved stoffene eller ved forbindelser som stoffene inngikk i - andre egenskaper enn metallglansen. For eksempel fikk antimon (Sb) sitt latinske navn stibium fordi det dannet seg et svart merke når man trakk mineralet stibnitt på et papir eller langs øyenbrynene. Den etymologiske forklaringen er imidlertid usikker for navnene på andre grunnstoff fra denne perioden. Det er fordi navnene på As, Bi og Zn oppstod før kjemien kan karakteriseres som vitenskap.

Det første grunnstoffet man kan knytte en bestemt oppdager til, er fosfor. Det ble oppdaget av tyskeren H. Brand rundt 1670. Han var på jakt etter alkymistenes vise sten, og trodde sikkert han hadde funnet den da det lyste opp i hans destillasjonsapparat med inn dampet urin. Men oppdagelsen av det nye stoffet ble holdt hemmelig. Flere mineraler hadde tidligere vist seg å sende ut lys i mørket, bl.a. bologner-stenen (glødet bariumsulfat). Alle slike stoffer ble i middelalderen kalt fosforer (phos (gr.) = lys og phero (gr.) = jeg bærer). Etter hvert ble navnet fosfor forbeholdt grunnstoffet P.

1735-1843

Selve grunnstoffbegrepet er av relativt ny dato. Engelskmannen R. Boyle omtalte i 1661 et element som noe primitivt og enkelt - et fullstendig ublandet stoff som ikke kunne dannes av andre stoffer eller av hverandre. Men vi må over hundre år frem i tiden før grunnstoffbegrepet blir mer likt dagens. Franskmannen A. Lavoisier skrev i 1789 at alle stoffer som man ikke med noe middel har vært i stand til å spalte, må oppfattes som grunnstoffer. Definisjonen er likevel for snever når vi tenker på de radioaktive grunnstoffene radium og radon, som ble oppdaget enda hundre år deretter.

Lavoisier var en av de fire forfatterne av 1787-reformen for systematisk nomenklatur. Han mente at navnet på et nyoppdaget grunnstoff burde gjenspeile en karakteristisk egenskap ved grunnstoffet. Da han trodde at grunnstoffet O fantes i alle syrer, ga han det navnet oksygen (oxys (gr.) = sur og gen- (gr.) = danne). De andre gassene som ble oppdaget omtrent på samme tid, fikk også navn ut fra en spesiell egenskap. Lavoisier kalte den ene gassen (H₂) for hydrogen (hydor (gr.) = vann og gen- (gr.) = danne) fordi det ble dannet vann når den brant. Den andre gassen (N₂) kalte han azote (a- (gr.) = uten, ikke og zoe (gr.) = liv) fordi dyr døde hvis de pustet inn luft som oksygenet var fjernet fra. Franskmannen J.A. Chaptal foreslo i 1790 å kalle gassen nitrogene, men helt frem til våre dager har franskmennene sagt azote om nitrogen.

Det var en karakteristisk egenskap som ofte ble fremholdt ved navnsettingen, nemlig fargen på grunnstoffet selv eller forbindelser av grunnstoffet. Fargen er derfor gitt et eget symbol i figur 2. I perioden 1774-1811 ble det oppdaget fem grunnstoffer som alle fikk navn assosiert med farge. Det var klor (khloros (gr.) = gulgrønn), jod (ioeides (gr.) = fiolettfarget), krom (khroma (gr.) = farge), rhodium (rhodios (gr.) = rød som rose) og iridium (iris (gr.) = regnbue).

Fra 1735 og frem til 1830 var det vanlig a gi nyoppdagete grunnstoffer navn etter mytologi og overtro. Kobolt og nikkel fikk for eksempel sine navn fordi bergverksfolk trodde at troll eller smårøvere hadde vært på ferde hver gang kobber ikke kunne utvinnes fra «kobber&raquo-malmene (Kobold (ty.) = bergtroll, Nickel (ty.) = kjeltring, pusling). I stedet ble kobolt og nikkel isolert. I denne perioden hentet man også navn fra norrøne og greske guder til nyoppdagete grunnstoffer. I alt 8 av 10 navn etter mytologi og overtro stammer fra denne perioden.

Det var tyskeren M.H. Klaproth som oppdaget uran i 1789 og ga dette grunnstoffet navn. Også titan satte Klaproth navn på, selv om det var en skotte som hadde oppdaget grunnstoffet noen år før ham. Klaproth mente at hvis man ikke skulle gi et grunnstoff navn etter egenskaper, burde man velge ord som ikke kunne gi gale assosiasjoner. Overgangen fra navn etter egenskaper - farge inkludert - til navn fra mytologi, himmellegemer o.a. skyldes nok for en stor del Klaproths innflytelse. I alt åtte grunnstoffer var han med på å karakterisere.

Fra 1782-1817 fikk fem grunnstoffer navn etter himmellegemer. Astronomien var i rivende utvikling, og det gjenspeiler seg i navn på flere grunnstoffer fra denne tiden. Uran ble oppkalt etter planeten Uranus, og titan er planeten Saturns største måne. Cerium og palladium ble oppkalt etter Ceres og Pallas, som var de to første asteroidene som ble observert mellom Mars og Jupiter. Det var videre bare rett og rimelig at også Jorden fikk sitt navn knyttet til et grunnstoff, og grunnstoff nr. 52 som ble oppdaget i 1782, ble kalt tellur (tellus (lat.) = jorden). Da et nytt grunnstoff som lignet tellur ble oppdaget noe senere, ble dette kalt selen (selene (gr.) = månen). Av navnene på grunnstoffene kan vi få en ide om hvilke grener av naturvitenskapen som var i fremgang i et visst tidsrom.

Den vanligste navnemåten fra 1750 og nesten hundre år frem i tiden var likevel å gi et grunnstoff navn etter mineralet eller malmen grunnstoffet forekom i. Dette skulle gå frem fra den grafiske framstillingen som er nevt ovenfor, der samme farge representerer et navn etter malm/mineral og tidsepoken 1735-1843. Malmen eller mineralet hadde i flere tilfeller vært kjent så lenge at navnet var utviklet språklig på samme måte som navnene på oldtidsmetallene. Et eksempel er mineralet alum eller alun, som ordet aluminium er avledet fra. Videre er boraks opphavet til navnet på grunnstoffet bor. I denne perioden fikk i alt 18 grunnstoffer navn etter malmen/mineralet de ble oppdaget i. En mer moderne navnemetode er at selve mineralet gis navn etter personen som beskrev det, og grunnstoffet navn etter mineralet igjen. Eksempler på dette er navnene gadolinium og samarium fra ca. 1880.

1843-1886

I løpet av de fire årene 1859-63 ble fire nye grunnstoffer oppdaget. Alle fikk fargenavn fordi de ble identifisert ut fra kraftig fargete linjer i emisjonsspektrene. Oppdagelsen av grunnstoffene skjedde etter at spektralanalysen var tatt i bruk. I 1834 hadde engelskmannen W.H.F. Talbot vist at man tydelig kunne skille spektre av Li- og Sr-salter fra hverandre, selv om begge salttypene ga rød flamme. Tyskerne R.W. Bunsen og G.R. Kirchhoff utviklet spektroskopien og påviste nye, karakteristiske linjer i enkelte spektre -linjer som måtte skrive seg fra nye grunnstoffet. Stoffet med en himmelblå spektrallinje fikk navnet cesium (caesius (lat.) = himmelblå), og det med to mørkerøde linjer navnet rubidium (rubidus (lat.) = mørkerød). Også andre forskere tok metoden i bruk, og briten W. Crookes kalte sitt nye grunnstoff med grønn linje for thallium, og tyskerne F. Reich og H.T. Richter sitt med en indigoblå spektrallinje for indium. En ny analyseteknikk eller et nyutviklet apparat førte altså til oppdagelsen av flere nye grunnstoffer, og samme analysemetode under oppdagelsen førte videre til samme navnemåte.

På slutten av 1800-tallet begynte man å gi nyoppdagede grunnstoffer geografiske navn. De ble oppkalt etter oppdageren(e)s hjemsted eller arbeidssted. Navn som europium, gallium og germanium er eksempler på dette. Helt frem til våre dager har man fortsatt å sette geografiske navn på grunnstoffene. De siste eksempler på dette er dubnium for russernes Dubna, og darmstadtium og hassium for tyskernes Darmstadt i Hessen.

1894-1918

Det å konstruere grunnstoffnavn ut fra de døde språkene gresk og latin ble vanlig på slutten av 1800-tallet, og denne navnemåten holdt seg opp til 1920. Engelskmannen M. Faraday hadde allerede i 1834 utarbeidet en nomenklatur for elektrolyse med konstruerte ord av typen ion, katode og elektrolytt. Da edelgassene Ar, Ne, Kr og Xe ble oppdaget i 1894-98, fikk de slike konstruerte navn. Engelskmennene W. Ramsay og Baron Rayleigh (J.W. Strutt) oppdaget uavhengig av hverandre at atmosfærisk luft inneholdt et grunnstoff i tillegg til oksygen og nitrogen. De foreslo at dette skulle kalles aeron (aer (lat.) = luft), men kritikerne syntes det minnet for mye om Bibelens Aron. Oppdagerne godtok derfor et forslag om argon i stedet. Ordet argon viser, som skrevet innledningsvis, til at grunnstoffet er lite reaktivt. Da argon ikke lignet noen av de andre grunnstoffene i periodesystemet, kunne det kanskje tilhøre en ny gruppe grunnstoffer? I løpet av 1898 ble så Kr, Ne og Xe oppdaget, og for dem konstruerte man nå tilsvarende navn. Det hadde tydeligvis vært skjult (kryptos (gr.) = skjult) nye (neos (gr.) = ny), og fremmede (xenos (gr.) = fremmed) gasser i atmosfærisk luft.

Et annet eksempel på at konstruerte navn med gresk eller latinsk opprinnelse ble brukt på beslektede grunnstoffer, er navnene på de radioaktive grunnstoffene radium, radon, actinium og protactinium (radius (lat.) = stråle og aktinos (gr.) = stråle). Ordet radioaktivitet er også konstruert, og glosen ble innført av Marie Curie.

1923-1961

Grunnstoffene på plass nummer en og to etter uran i periodesystemet ble oppdaget av forskere ved University of California, Berkeley i 1940. Oppdagerne foreslo å kalle grunnstoffene neptunium og plutonium fordi planetene Neptun og Pluto var henholdsvis planet nummer en og to i baner utenfor uranus. Derved ble den gamle metoden med å oppkalle grunnstoffer etter himmellegemer igjen tatt i bruk. Slektskapet til uran ble således poengtert.

Miljøet rundt nobelprisvinneren G.T. Seaborg ved University of California, Berkeley i USA har vært svært aktivt. Forskerne fremstilte nye grunnstoff (atomer) og døpte dem berkelium, californium og americium. Med disse geografiske navnene bidrog oppdagerne til å fremheve sitt stimulerende arbeidssted for senere generasjoner av kjemistudenter og forskere. Personnavn ble etter hvert tatt i bruk, selv om ingen oppdager i den perioden foreslo sitt eget familienavn som navn på et nytt grunnstoff. Så enkelt kunne det vel heller ikke alltid blitt, når for eksempel grunnstoffene nr. 99 og 100 står bokført med 16 oppdagere hver. Men å oppkalle grunnstoff etter fremragende kjemikere og fysikere er etter hvert blitt en vanlig praksis. Det var kjernefysikere som i 1944 startet opp og ga grunnstoff nr. 96 navnet curium til ære for Marie og Pierre Curie og deres banebrytende arbeider med radioaktive grunnstoff. Senere fikk grunnstoffene nr. 99-103 også navn etter kjente forskere, henholdsvis einsteinium, fermium, mendelevium, nobelium og lawrencium.

1965-2003

I 1965 hevdet en russisk forskergruppe ved kjerneforskningsinstituttet i byen Dubna (ca 100 km sør for Moskva) å ha fremstilt en nuklide av grunnstoff nr. 104. Den amerikanske Berkeley-gruppen kunne ikke bekrefte oppdagelsen, men gjorde selv krav på oppdagelsen av (andre isotoper av) grunnstoffet. Dubna-gruppen foreslo å kalle grunnstoffet kurtsjatovium (Ku) etter den russiske fysikeren LV. Kurchatov, mens Berkeley-gruppens forslag var rutherfordium (Rf etter fysikeren E. Rutherford fra England/New Zealand). På 1980-tallet ble grunnstoffet omtalt som kurtsjatovium i sovjetiske og norske lærebøker, mens det ble kalt rutherfordium i amerikanske og engelske bøker. Tilsvarende uenighet oppstod mellom de to gruppene om grunnstoff nummer 105, som russerne hevdet å ha fremstilt i 1967 og amerikanerne i 1970. Navneforslagene var henholdsvis nielsbohrium og hahnium etter de kjente naturviterne Niels Bohr og Otto Hahn.

I 1974 fremstilte Berkeley-gruppen grunnstoff nummer 106, og i 1993 ble fremstillingen gjentatt og bekreftet. Gruppen foreslo navnet seaborgium for å ære G. T. Seaborg, som fremdeles var aktiv. Forslaget førte til at nomenklaturutvalget i det amerikanske kjemiske selskap (ACS) kom med et eget forslag til IUPAC for navn på alle grunnstoffene 104-109. Se tabell 4. ACS-forslaget var: 104 rutherfordium (Rf), 105 hahnium (Ha), 106 seaborgium (Sg), 107 nielsbohrium (Ns), 108 hassium (Hs) og 109 meitnerium (Mt). Navnet hassium var en latinisert form for Hessen, der byen Darmstadt ligger som huser Selskapet for tungioneforskning. De andre forslagene til navn er til ære for kjente fysikere og kjemikere.

Tabell 4 Oppdagelse, forslag til navn og endelige navn og symboler på grunnstoffene nr. 101-111

* senere ikke akseptert
1)IUPACs 1994 anbefalinger
2)American Chemical Society (ACS) forslag 1994
3)Joint Institute for Nuclear Research (JINR) i Dubna, Russland
4)Gesellschaft für Schwerionenforschung (GSI) i Darmstadt, Tyskland
5)IUPAC 1978. Se sluttnote ⁱ
6)Nobel-instituttet for fysik, Stockholm

I august 1994 vedtok IUPAC-CNIC å ikke oppkalle et grunnstoff etter noen person som fortsatt lever, og aksepterte derfor ikke seaborgium som navn på et grunnstoff. IUPAC fremmet dermed et samlet forslag om navn på grunnstoffene 104-109. Se tabell 4. Dette ble ikke godt mottatt av amerikanerne, og Berkeleygruppen oppfordret i 1995-6 kjemikere over hele verden til å sende inn sine protester. Det var to ankepunkter. For det første har oppdageren av et grunnstoff historisk sett hatt rett til å navngi ''sitt'' grunnstoff, og denne regelen var ikke blitt fulgt med IUPACs forslag. Det andre punktet var at man ikke kan lage en tilbakevirkende regel (i 1994) om at grunnstoffer ikke kan kalles opp etter levende personer.

Amerikanerne fikk i 1997 medhold i dette da IUPAC tok sin endelige avgjørelse. Seaborgium kom inn som navn på grunnstoff nr. 106. Også for de andre grunnstoffene ble navnene fastlagt. Tabell 4 viser at de fikk navn etter person (oppdager eller til ære for en person) eller geografisk sted til oppdageren. Også for de to nyeste grunnstoffene er disse navnemåtene fulgt. I 2003 fikk grunnstoff nr. 110 sitt endelige navn darmstadtium (Ds) og i 2004 ble navnet røntgenium (Rg) bestemt for nr. 111.