Regler for å sette navn på nye grunnstoffer

1700-tallet og 1800-tallet

Noen av dagens navn avviker likevel fra dem som oppdagerne foreslo på 1700-tallet og 1800-tallet. Brom, for eksempel, ble i 1825 fremstilt for første gang av franskmannen A.J. Balard. Da oppdageren hadde brukt saltvann som utgangsmateriale, foreslo han muride fra det latinske ordet for saltlake murida som navn på grunnstoffet. En komité av kjente franske kjemikere godkjente oppdagelsen, men var ikke fornøyd med navnet. Det var fordi klor fra Lavoisiers tid hadde vært omtalt som radical muriatique. Komitéen ga grunnstoffet navnet brome, som straks ble akseptert i ulik språkdrakt i forskjellige land.

Et annet eksempel på grunnstoffnavn som ikke stammer fra oppdageren av grunnstoffet, er niob. Engelskmannen C. Hatchett oppdaget i 1802 et nytt grunnstoff i et mineral som British Museum tidligere hadde mottatt fra USA. Han kalte grunnstoffet for columbium til ære for Amerika og dets oppdager C. Columbus. Svensken A.G. Ekeberg analyserte året etter et tantalholdig mineral og beskrev da et nytt grunnstoff. Han kalte dette niob ut fra likheten med tantal (Niobe var Tantalos' datter). Navnet niob ble tatt i bruk i Europa, mens amerikanerne benyttet columbium som navn på det som senere viste seg å være samme grunnstoff. Hvem skulle avgjøre feiden etter hundre års avvikende nomenklatur?

IUPAC-regler

I 1921 ble IUPAC's Commission on the Nomenclature of Inorganic Chemistry (CNIC) opprettet. I 1938 utarbeidet komiteen retningslinjer som ble publisert i 1940. Disse ga en samlet oversikt over navneregler i uorganisk kjemi, men inneholdt ingen regler for hvordan man skulle sette navn på nye grunnstoffer. I de nye CNIC-reglene fra 1957 ble det gitt en liste med navn på grunnstoffene og noen få retningslinjer for navnsetting:

• symbolet skal bestå av 2 bokstaver
• navnene på nyoppdagete metaller skal ende på -ium
• alle isotoper av et grunnstoff skal ha samme navn
• trivialnavn skal ikke brukes til å avlede navn av grunnstoff
• det skal tilstrebes mest mulig ens navn pa grunnstoffene i ulike språk.

Den andre utgaven fra 1970 inneholdt ingen endringer sammenlignet med 1957 når det gjaldt grunnstoffnavnene. CNIC poengterte at for grunnstoffer der alternative navn hittil hadde vært benyttet, var det navnet valgt som hadde vist seg mest nyttig. Men det var ikke dermed sagt noe om hvem som var kreditert oppdagelsen av grunnstoffet.

CNIC hadde i 1949 avgjort navnetvisten niob/columbium til niobs fordel. Om det hadde noen betydning for avgjørelsen at mytologiske navn (niob) var vanlige på den tid oppdagelsen fant sted, mens geografiske navn (columbium) ennå ikke var tatt i bruk, vites ikke.

Fra 1921 har det altså ikke vært retningslinjer for valg av glose til navn på et nytt grunnstoff. CNIC har for eksempel ikke bestemt at personnavn skulle prioriteres i en bestemt tidsperiode på bekostning av for eksempel konstruerte navn. Hovedregelen har vært at oppdageren foreslår navnet på grunnstoffet, og at CNIC bestemmer det endelige navnet.

På norsk følger vi anbefalingen om å bruke mest mulig internasjonale navn på grunnstoffene. Vi bruker hydrogen, oksygen og nitrogen, der svenskene for de samme grunnstoffene skriver väte, syre og kväve. For grunnstoffer som menigmann sjelden stifter bekjentskap med, bruker vi internasjonal ortografi i norsk, for eksempel scandium, technetium og thorium selv om vi ellers skriver både Skandinavia, teknisk og Tor. Grunnstoffnavnene bestemmes av Norsk språkråd etter anbefaling av nomenklatur-utvalget i Norsk Kjemisk Selskap. I 1984 bestemte Språkrådet at grunnstoffnavn normalt skal være intetkjønnsord. Bare følgende grunnstoff skal ha valgfritt hankjønn/intetkjønn: aluminium, fluor, fosfor, jod, kobolt, magnesium, nitrogen, platina, sink, svovel og vismut.

Midlertidige navn på nye grunnstoffer

Hovedregelen om at oppdageren foreslår navn på et grunnstoff og CNIC bekrefter det, er ikke lenger så enkel å håndheve. Hva kan krediteres som en «oppdagelse»? Noen av «grunnstoffene» er det bare laget noen få kortlivete atomer av, og da med levetider fra noen sekunder til millisekunder. Å fremstille nye grunnstoffer er svært dyrt, og det tar tid å få oppdagelsene bekreftet. Det har dessuten vært strid mellom forskergrupper om hvem som først fremstilte enkelte av grunnstoffene.

I påvente av en avklaring anbefalte IUPAC i 1979 at man kan anvende systematiske navn på nye grunnstoffer. I slike navn skrives en bokstav for hvert siffer i atomnummeret, og endelsen er -ium. Navnet blir videre komponert ut fra følgende greske stavelser for sifrene, her i norsk skriftdrakt:

I tabell 5 vises et par eksempler på symboler og systematiske navn på kjente og ukjente grunnstoffer. Bokstavene i og n blir av og til utelatt i navnene slik som i unbibi(i)um og bienn(n)ilium. Selv om vi bruker fornorskede navn, er symbolene intemasjonale: Unq for unnilkvadium. (Jfr. I og jod).