Denne lille, sekskantede krystallen vokser seg større ved at vannmolekyler i luften rundt treffer overflaten og blir sittende på denne.
Dersom vanmolekylene hadde festet seg og forblitt akkurat der de traff overflaten hadde det blitt dannet krystaller omtrent som den i Fig. 4. Denne minner ikke om en snøkrystall da den er veldig porøs og tilsynelatende uten noen bestemt form.
Grunnen til at dette ikke skjer, er at vannmolekylene ikke blir sittende der de først treffer overflaten. Selv om temperaturen er under frysepunktet vil molekylene vandre rundt på overflaten til de finner en mer gunstig plass. På den måten forblir også overflaten ordnet. Kanter og kroker på overflaten er egnede steder til å feste seg da vannmolekylet der kan danne flere bindinger til krystallen enn på en plan overflate, Fig. 5.
Mange av molekylene som setter seg på krystallen vil ramle av overflaten før de finner en slik gunstig plass.
Fig. 5.Vannmolekylene beveger seg på overflaten inntil de finner en gunstig plass å feste seg på. Det er mer gunstig for en ny enhet å sette seg i et hjørne da det vil dannes flere bindinger til krystallen enn om den skulle satt seg midt på en flate.