Fig. 10 b. Arrangement på sideflatene
Det finnes snøkrystaller som er flate plater og de som er lange søyler. Årsaken til dette er at vannmolekylene på sideflatene til en snøkrystall er ordnet på en annen måte enn de på topp og bunnflaten, se Fig. 10. Disse to settene med flater har derfor litt forskjellige egenskaper. Dette fører til at vannmolekylene har forskjellig evne til å sette seg på de to typene flater. Denne festeevnen endrer seg med temperatur slik at det i temperaturintervallene 0 til –4 °C og –10 til –25 °C er lettere for vann molekylene å feste seg på sideflatene enn på topp og bunnflaten. Dette fører til at det dannes plater. Ved andre temperaturer er det lettere for vannmolekylene å sette seg på topp eller bunnflaten enn på sideflatene. Snøkrystallene vil da bli mer eller mindre søyleformede.
Som vi har sett tidligere, se f.eks. Fig. 10., er det lettere for et vannmolekyl å bli sittende på overflaten dersom det er kanter eller ujevnheter på denne. Det viser seg at overflatene til topp og bunnflatene kan være forskjellige fra sideflatene selv om temperaturen er den samme. Den ene overflaten kan være glatt mens den andre er "ru". Glatte flater vokser langsomt fordi det er vanskelig for vannmolekylene å få feste. På ujevne flater har derimot vannmolekylene få problemer med å finne plasser å feste seg. Ytterligere komplisert blir det ved at flatene faktisk kan være delvis smeltet, dvs. ha et tynt lag av vann over seg, selv om temperaturen er under null grader. Dette laget gjør at krystallene vokser uvanlig fort ved temperaturer rett under null.
Fig. 11.Hvordan overmetning av vann og temperatur er med på å forme de snøkrystallene som dannes. (Ref [C]).