– På bachelorgraden hadde jeg lav faglig selvtillit, og jeg slet med å stole på meg selv på eksamen, forteller masterstudent i kjernefysikk Wanja Paulsen.
Den store forandringen kom da Paulsen og medstudentene samlet seg for å øve til muntlig eksamen i det siste semesteret av bachelorgraden. De laget en eske med papirlapper med vanskelige, åpne og engasjerende spørsmål, og øvde på å gi gode og reflekterte svar.
Treningen gav resultater, og studentene i gruppa for kjernefysikk på fysisk institutt har fortsatt med å diskutere i grupper. De fleste av kjernefysikk-emnene har muntlig eksamen, og hvert nye kull av studenter får delta i suksessoppskriften. Det er studentene selv som har regien på læringen.
Papirlapper, grupperom og tavle
– Vi lager spørsmålene selv, og møtes utenom undervisningen de siste 2-3 ukene før eksamen for å forberede oss, forklarer stipendiat Dorthea Gjestvang.
Hun har selv vært masterstudent i kjernefysikk-gruppa og har hatt stort utbytte av å øve til muntlig eksamen i grupper. Gjestvang forklarer at studentene først leser pensum hver for seg, før de lager en lang liste med spørsmål som er både er vanskelige og åpne.
Så samles studentene på et grupperom med et bord og en tavle. En person trekker en lapp, leser spørsmålet høyt, og begynner å forklare.
De to kjernefysikerne har selv erfart at metoden fungerer svært godt for konseptuelle fag der det er viktig å forstå hvordan de ulike delene av pensum henger sammen.
– I starten er det greit å ikke kunne svare på alt. Alle bidrar og hjelper hverandre til å forstå mer av faget, sier Paulsen.
«Nå skal vi grille deg»
Dersom de står fast setter hele gruppen av tid til å lete gjennom pensum for å finne et godt svar. Etter hvert som eksamen nærmer seg skifter stemningen i gruppa.
– Det skal føles som om man er på eksamen. Vi stiller flere og flere oppfølgingsspørsmål, og det blir litt sånn «nå skal vi grille deg»-stemning.
Paulsen og Gjestvang mener det er en stor fordel at spørsmålene ligner på eksamensformen.
– Første gang man forklarer et tema er det ofte at man snubler, og ikke vet hva man skal si. Men etter å ha øvd med denne metoden trenger vi ikke å tenke på hvordan man skal formulere svaret, vi kan bare prate og prate, forteller Gjestvang.
Hjelper hverandre til å lære
Både Paulsen og Gjestvang er enige i at det trengs et godt læringsmiljø for at denne formen for eksamenslesing skal fungere.
– Det trengs at studentgruppa har ulike ferdigheter og ulikt kunnskapsnivå. Da blir det gode diskusjoner der vi kan hjelpe hverandre og bli flinkere, sier Paulsen.
Gjestvang trekker fram at alle som deltar legger ned en stor innsats for å gjøre det bra, og at det stimulerer til å være nysgjerrige og ha lyst til å lære mer.
– Det er et veldig godt miljø både sosialt og vitenskapelig på kjernefysikk-gruppa, konstaterer Gjestvang.
Ikke normalfordeling av karakterer
I tillegg til læringsmiljø trekker Paulsen og Gjestvang fram enda en suksessfaktor:
– Et viktig kriterium er at foreleser må si at karakterskalaen ikke blir normalfordelt. Dersom karakterene normalfordeles blir det konkurranse mellom studentene, og folk slutter å dele og hjelpe hverandre. Resultatet er at studentene lærer mindre, kommenterer Gjestvang.
Studentmiljøet i kjernefysikk-gruppa har fått god respons fra faglærerne på arbeidet de legger ned i forberedelsene til eksamen. Spørsmålene som studentene har laget har dukket opp som spørsmål på eksamen, og flere ganger har eksaminator smilt bredt når student etter student kommer inn på eksamen og gjør det svært bra.
– Nå har jeg fått mye mer selvtillit i faget. Jeg har skjønt hvordan jeg lærer, og jeg har fått A i snitt på masteremnene mine, avslutter Paulsen.