Prosessen
Det har uansett vært litt av en prosess frem til nå, både praktisk og mentalt. Helt siden første semesteret på MAEC har jeg hatt lyst til å reise på utveksling, og etter fire semestre i dypfryseren åpnet det seg en mulighet nå.
Var det ikke mye stress da? Helt ærlig, jo. Det var en god del ting. Skjemaer å fylle ut, finne fag som kunne funke både med studieplanen i Oslo samtidig som det oppfylte kravene fra fakultetet i Tyskland, finne et nytt sted å bo, avvikle oslolivet og - fortelle samme regla til 40 personer. «Ja, jeg skal reise. Ja, jeg gleder meg. Nei, har ikke fått ordna det enda. Neida, jeg kommer tilbake. Jo, mamma er redd for at jeg skal finne ei tysk jente og bli der nede for alltid.»
Så det har vært litt sånn berg og (mye) dalbane, men nå er det endelig fiksa. Etter noen timer med søking og tilpassing av fag, mange e-poster på WG-gesucht (FINN.no Tyskland style), en rekke farvel og en forsikring om at norske jenter danker ut tyske jenter er jeg klar for Mannheim Tyskland. Jeg skal ta masse spennende fag, funnet en flott leilighet med en fet tysker og fått høre at det er bedre å prøve seg på de franske utvekslingsstudentene.
Men hvorfor Tyskland da?
Godt spørsmål. Hovedargumentet: billig godteri. Neida. Joda. Men helt ærlig, så var det nok litt tilfeldig også. Jeg tror fort at livet kunne vært like bra i mange andre land, men det var bare noe med Tyskland. Det skal sies at jeg hadde tysk i fem år, selv om nå ikke kan så mye mer enn «Hei, ich heisse Martin. Ich bin dreizehn Jahre alt und wohne in Oslo». Pluss en masse preposisjoner pga. Øystein Sunde. Men det å mestre språk er i dag helt vesentlig i arbeidslivet. Engelsk er et absolutt krav og et ekstra fremmedspråk er et pluss, i tillegg til at Norge har mye business med Tyskland (se f.eks. NHOs direktør om Tyskland) Så å ha gode tyskkunnskaper gjør meg mer attraktiv for arbeidsgivere. Og det er bra for arbeidslivet å ha et nettverk kun et par timer unna, vs. andre siden av jorda.
Også er tyskere ganske fine folk har jeg hørt (av en tysker, men same same). Men mer seriøst så er det veldig høy kvalitet på universitetene, dvs. høyt ranket, i tillegg er de gratis. Fin kombo. Mye kan sies, og det er sikkert masse psykologisk underbevisste greier som har skjedd som fører meg til Tyskland. Men av en eller annen grunn var magefølelsen god på at Tyskland ville bli bra, og til syvende og sist er det som regel magen min som bestemmer. Også skader det jo ikke å studere i Europas nest største slott heller da.
Tips og triks i prosessen før avreise:
- Pust, chill, slapp av. Det kommer til å ordne seg. Selv om det kan oppleves som du har en elefant på skuldrene akkurat nå, så blir det bedre.
- Finn noen som har utveksla tidligere. Å lære av andres feil er alltid digg. Finn noen som kan svare på de ”dumme” spørsmålene, som vet hva som er prekært og hva som kan vente. Ikke minst finn noen som kan si ”I feel you, akkurat det skjedde meg og”.
- Finn noen som bor der allerede. De lokalkjente er gull verdt. Kanskje du kjenner noen som kjenner noen som.. Eller kontakt ANSA, de har norske studenter overalt som gjerne hjelper deg/setter deg i kontakt med noen.
- Skaff deg oversikt over boligsituasjonen så fort som mulig. Dette var det som gnagde mest for meg. Å nærme seg avreise uten et sted å lande er stress. Bonustips: bo sammen med noen derfra, det sparer deg for mange blundere.
- Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke bruker nok tid på Duolingo. Joda, jeg anbefaler å ruske opp i språkkunnskapene, men du lærer på en time i utlandet bruker du fem timer på å lære med Duolingo.