Året er 1982. Storbritannia har nettopp opplevd et ydmykende nederlag i Falklandskrigen, Margaret Thatcher har gått av som statsminister, og hennes etterfølger Tony Benn er i ferd med å ta landet ut av EU – uten helt å ville det selv. Alan Turing er fortsatt i live, har løst P=NP-problemet, og sammen med sine medarbeidere har han revolusjonert kunstig intelligens på en måte som gjør bærbare datamaskiner og mobiltelefoner til gammeldagse leketøy. Et ukjent firma har nettopp lagt 25 roboter ut for salg, så menneskelike at de er umulig å skjelne fra virkelige mennesker. Dette er premissen for Ian McEwans seneste roman, Machines Like Me – and Humans Like You.
Romanens forteller, Charlie, en ung jurist med tvilsom forretningsmoral og en viss interesse for kunstig intelligens, svir av hele morsarven for å skaffe seg et eksemplar av de nye vidunderne. Helst vil han hatt en av de kvinnelige Eva-modellene, men de blir revet bort så fort at han må nøye seg med en av de mannlige Adam'ene isteden. Adam flytter inn hos Charlie og kjæresten Miranda og forviklingene begynner.
McEwans beskrivelse av Adam er utvilsomt basert på de siste årenes utvikling innenfor maskinlæring. Selv om eieren tilsynelatende kan justere innstillingene på sin nyinnkjøpte robot, er det Adams egne erfaringer som styrer hvordan han utvikler seg. Som det nye sjakkvidunderet AlphaZero lærer Adam ved å gjennomløpe utallige scenarioer, både reelle og fiktive. Men der suksesskriteriene i sjakk er klare og uomtvistelige, viser den virkelige verden seg å ha mange motstridende kriterier. Riktignok har Adam innledningsvis stor suksess på finansmarkedet, men når historien beveger seg over på mer følelsesbetonte områder, blir rådene hans unyanserte og dogmatiske. Mottoet for romanen er hentet fra Kiplings dikt "The Secret of the Machines":
But remember, please, the Law by which we live,
We are not built to comprehend a lie ...
og etterhvert som intrigen utvikler seg, blir dette temaet stadige tydeligere: Velment løgn utfordrer ondsinnet løgn, og hvilken hjelp får man da fra logiske kretser?
Ian McEwan er av vår tids ledende og mest prisbelønte romanforfattere. Det er alltid interessant å lese hva han skriver, men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at denne romanen er en liten skuffelse – det er vanskelig å se at den bidrar med noe vesentlig nytt i diskusjonen rundt kunstig intelligens, men de intellektuelle temaene får allikevel så stor plass at hovedpersonene blir litt flate og nyansefattige. Det beste ved romanen er sannsynligvis den kontrafaktiske historiefortellingen som har både snert og vidd. Alan Turing opptrer i noen korte scener og får på mange måter det siste ordet – på en ganske foruroligende måte. Og er det bare jeg som synes at forsidebildet av Adam har en påtagelig likhet med et av de mest kjente fotografiene av Turing?