Du skal ikke skrive ditt liv

Selvfølgelig skal man ikke være for kategorisk, men av og til føler man seg litt i slekt med Moses og får lyst til å bringe menneskeheten en steintavle eller to. Er det ikke en smule underlig at så mange av tidens romaner handler om en eller annen versjon av forfatteren selv, gjerne under fullt navn, men med en fiffig snurr i biografien som gjør at man ikke er helt sikker på hvem man egentlig står overfor?  Variasjonen er ikke stort større enn på 70-tallet da det private var støtt ut i det ytterst isødet, og romaner som ikke løste tidens politiske problemer, ble fordømt som reaksjonære og virkelighetsfjerne.

Naturligvis finnes det bøker der det personlige er helt på sin plass — bøker som tar utgangspunkt i en så enestående opplevelse at de vanskelig kunne skrives på en annen måte — men hva med alle de andre? Er forfattere med skrivesperre og alkoholproblemer virkelig så viktige og interessante som forfattere med skrivesperre og alkoholproblemer tror? Kanskje vi matematikere skulle slutte å skrive avhandlinger og isteden forfatte epistler om hvor vondt det er å stå fast på et lemma? Jeg er sikker på at Forskningsrådet ville la seg begeistre.

John M. Coetzee, nobelprisvinneren fra 2003, er en av dem som har brukt sitt eget liv som utgangspunkt. De tre bindene Boyhood, Youth og Summertime er gitt ut samlet under tittelen Scenes from Provincial Life (den norske ettbindsutgaven heter Barndom, Ungdom, Sommer) og de gir en ganske nådeløs og distansert skildring av den unge Coetzee og personene som omgir ham — apartheidstyrets gift siver inn og lammer også dem som gjerne skulle sett det annerledes. Her er det ikke snakk om å synes synd på seg selv; enhver sympatierklæring overlates til leseren på eget ansvar. Avstanden understrekes av at fortellingen er skrevet i tredje person, og at hovedpersonen omtales som "han" på en måte som gjør ham mer til et objekt enn et subjekt.

I begynnelsen av den andre boken møter vi "ham" som en ikke helt vellykket matematikkstudent i Cape Town; han har gjort det bra i de første kursene, men begynner å miste grepet når teorien blir mer abstrakt. Han greier seg likevel godt nok til å få et stipend for å studere videre i England, men nøler med å fylle ut registreringsskjemaet:

Under "Fordypningsområde" skriver han, etter å ha tenkt seg behørig om: "Litteratur". Det ville vært fint å skrive "Matematikk", men sannheten er at han ikke er flink nok til å fortsette med matematikk. Litteratur er kanskje ikke like edelt som matematikk, men det er i det minste ikke noe ved litteratur som skremmer ham. Som emne for avhandlingen leker han med tanken på å oppgi Ezra Pounds "Cantos", men når det kommer til stykket, bestemmer han seg for romanene til Ford Maddox Ford. For å lese Ford må man i det minste ikke kunne kinesisk.

Men John får bruk for matematikkunnskapene likevel. De hjelper ham først til en programmererjobb hos IBM, og så — når han ikke orker IBM-miljøet lenger — til en mer forskningsbasert stilling hos en engelsk IBM-konkurrent. For å få kjørt programmene han lager, må han dra til Universitetet i Cambridge midt på natten mens matematikerne der, som har førsterett til maskinen, sover.

Det er fristende å lese de to første bøkene, Barndom og Ungdom, som ren selvbiografi, som en beretningen om en famlende ung manns vei mot en livsoppgave. Det tredje bindet, Sommer, undergraver imidlertid en slike lesemåte. I dette bindet er nemlig romanens John Coetzee død(!), og en ikke altfor imponerende biograf reiser rundt og intervjuer mennesker som har kjent ham. Man trenger ikke grave så altfor dypt i kildene for å oppdage at det både er store likheter og store ulikheter mellom den fiktive og den virkelige Coetzee. Det er liten tvil om at forskjellen går i den virkelige Coetzees favør, og man blir tvunget til å revurdere de første bøkene — var han virkelige den litt tafatte og prinsippløse opportunisten han fremstiller seg selv som? Og hva med menneskene rundt ham? Også de blir litt enklere å forstå og tilgi i lyset fra biografens flakkende lommelykt.

Det finnes matematikkspor også i andre deler av Coetzees produksjon. De som har lyst på et dypdykk i temaet, kan prøve seg på Peter Johnstons doktoravhandling: "Presences of the infinite": J. M. Coetzee and mathematics.