En sommer med Hustvedt

En av sommerferiens store gleder er å kunne fordype seg i tykke bøker uten alle de forstyrrelsene som plager en resten av året. Noen år før Antoine Compagnons En sommer med Montaigne dukket opp, hadde jeg gleden av å tilbringe tre somre i Montaignes selskap, én for hvert bind av Beate Vibes norske oversettelse. Å lese Montaigne er som å utvikle et vennskap med en person som er litt klokere enn en selv, men som likevel tar en på fullt alvor, og mye av den samme følelsen fikk jeg av årets sommerlesning, A Woman Looking at Men Looking at Women av Siri Hustvedt. Riktignok er den amerikanske originalutgaven i bare ett bind (den norske oversettelsen ser ut til å bli delt opp i tre), men det bindet er på 550 sider, inkludert 46 sider med noter og litteraturhenvisninger, så det er nok lesestoff for en stund.
    A Woman Looking at Men Looking at Women er en essaysamling i tre deler, og den første delen består av relativt korte essays hovedsakelig om kunst og litteratur (et av dem er om Knausgård). Tittelen er hentet fra åpningsessayet som diskuterer tre mannlige kunstneres (Picasso, Beckmann og de Kooning) malerier av kvinner. Jeg leste første del med stor glede, men må innrømme at etter hvert som jeg nærmet meg andre del, begynte jeg å grue meg litt – den delen består nemlig av et over 200 sider langt essay, The Delusions of Certainty (på norsk utgitt som egen bok under tittelen På sviktende grunn), om nevrovitenskap, kunstig intelligens og hjerne-sinn-problematikken. Interessante temaer, men kanskje ikke akkurat det man i utgangspunktet ville ha valgt som sommerlektyre! 
      Hustvedt lykkes imidlertid forbløffende godt med å skrive et essay som på samme tid er dyptpløyende, forståelig, tankevekkende og underholdende. Hovedtemaet er forholdet mellom hjerne og sinn, altså mellom hjernen som et fysisk objekt og sinnet som en subjektiv opplevelse (distinksjonen blir klarere på engelsk: brain versus mind, men jeg finner ikke noen bedre norsk oversettelse av "mind" enn "sinn"). Hustvedt er skeptisk til tanken om at menneskesinnet kan forstås som en logisk maskin bestående av et utall små subrutiner, og dette bringer boken inn på matematiske temaer. Alan Turing spiller en ganske sentral rolle i essayet, delvis som en av grunnleggerne av kunstig intelligens, men også som en av dem som tidlig hadde et klart blikk for teoriens begrensninger – hans utsagn om at intelligente maskiner "would still have no contact with food, sex, sport and many other things of interest to the human being" gjentas flere ganger i teksten.  Også andre matematikere som Ada Lovelace, Alfred North Whitehead, David Hilbert, Norbert Wiener, Claude Shannon og John von Neumann spiller en viss rolle i diskusjonen. Selv hadde jeg glede av gjensynet med McCulloch og Pitts matematisk modell for nevroner som jeg først støtte på for 45 år siden i læreboken til kurset MA121, Marvin Minsky: Computations: Finite and Infinite Machines (riktignok i den delen som ikke var pensum, men det visste ikke jeg som leste boken sommeren før kurset startet).  Jeg visste heller ikke at McCulloch faktisk trodde at hans svært forenklede teori kunne brukes til å modellere en virkelig hjerne!
    For Hustvedt er menneskesinnet umulig å skille fra de fysiske og sosiale erfaringene som er felles for alle mennesker: Oppholdet i livmoren, fødselen, sansenes utvikling, den første tidens samspill med foreldrene, språkets fremvekst osv. Hun diskuterer grundig skillet mellom det fysiske og det psykiske, et skille hun ikke nødvendigvis vil oppheve, men som hun i hvert fall ser et stort behov for å nyansere. I motsetning til mange av sine mer spesialiserte motstandere er hun usedvanlig bredt belest innenfor både psykologi, fysiologi, filosofi og litteratur, og hun makter på en imponerende måte å sette de forskjellige bitene sammen til et helhetlig bilde. Flere av temaene hun tar opp, har også dukket opp i den norske debatten, blant annet evolusjonspsykologi à la Steven Pinker slik mange lærte den å kjenne gjennom fjernsynsserien Hjernevask (som faktisk nevnes i teksten). Hustvedt er skeptisk (for å si det mildt), men mye mer nyansert enn mange av sine motstandere,
    Den tredje delen av boken, Who are We?, tar opp mange av de samme temaene som midtdelen, men nå i et bredere kulturelt perspektiv – hvem er vi, og hva er det som gjør oss til den vi er? Denne delen kan på mange måter sees på som en utdypning, eksemplifisering og konkretisering av den lange midtdelen; her møter vi for eksempel intrikate eksempler på samspillet mellom det fysiske og det psykiske i et essay om "psykisk indusert" blindhet, mens andre essays tar opp vårt mangesidige forhold til andre – både våre virkelige medmennesker og de fiktive personene som vi bare kjenner gjennom romaner og filmer. For Hustvedt er mennesket et grunnleggende sosialt vesen; det er ikke mulig å forstå hvem vi er uten å ta hensyn til vår lange barndom i et nesten symbiotisk samspill med andre.
    Hustvedt skriver med både autoritet og ydmykhet – hun legger ikke skjul på hva hun selv mener, men er samtidig lydhør overfor andres argumenter. Ezra Pound skrev en gang om Thomas Hardys dikt: "Now there is a clarity. There is the harvest of having written 20 novels first." Kanskje noe tilsvarende gjelder for Siri Hustvedts essays og romaner, for jeg aldri sett noen skrive komplisert sakprosa med en slik letthet, eleganse og klarhet. Det er sjelden man får språklig abstinens av å være tyve minutter borte fra en sakprosatekst, men det fikk jeg av A Woman Looking at Men Looking at Women.
    En liten innrømmelse til slutt: Jeg hadde egentlig tenkt å kalle denne spalten for "Sommeren med Siri", for akkurat som med Montaigne føler man at man får en ny venn når man leser Siri Hustvedts essays. I åpningsessayet harselerer hun imidlertid over Picassos biografer som alltid omtaler hans "venninner" med fornavn og hans mannlige venner med etternavn, så rett får være rett – det må bli "En sommer med Hustvedt" likevel!