Da jeg fikk høre at Alice Munro hadde vunnet Nobelprisen i litteratur i 2013, hadde jeg en umiddelbar følelse av at dette var en større nyhet for Nobelprisen enn for Munro selv: En jordnær, men samtidig subtil novellekunstner var nøyaktig det prisen trengte, mens forfatteren selv for lengst hadde funnet sitt publikum.
Munros produksjon består nesten bare av noveller. En bok, «Lives of Girls and Women», klassifiseres gjerne som en roman, men det virker riktigere å tenke på den som en novellesyklus – det eneste som skiller den fra de andre bøkene hennes, er at alle kapitlene har den samme hovedpersonen (noe av det samme gjelder for øvrig for «The Beggar Maid» der et stedatter-stemor-par går igjen i alle novellene). En annen bok som skiller seg fra resten, er «The View from Castle Rock» som tar utgangspunkt i hennes egen families historie, men der fortellingene etter hvert utvikler seg til rene noveller, ofte basert på gamle familietradisjoner. Resten av hennes fjorten bøker må kunne karakteriseres som rene novellesamlinger. Den aller siste, «Dear Life», inneholder et selvbiografisk avslutningsparti.
For en som er vant med den knappe norske novelletradisjonen, kan fylden i Munros noveller komme som en overraskelse. Når man leser dem, føles de ofte mer som romanfragmenter enn som noveller, og de bryter fortløpende med det mange vil oppfatte som sjangerkrav – her dukker det opp både personer og hendelser som ikke umiddelbart ser ut til å ha så mye med hovedtemaet å gjøre. I struktur og tone minner de kanskje aller mest om Tsjekovs lengste fortellinger. Mange av novellene er lagt til området der Munro vokste opp, til søvnige småbyer og fattige gårder i sør-vestre Ontario, helt på grensen til USA. Når London dukker opp i novellene hennes, dreier det seg oftere om London, Ontario, enn om London, England. Andre noveller er lagt til større kanadiske byer som Munro selv har bodd i, som Toronto, Vancouver og Victoria.
I de fleste av novellene sine skriver Munro om hverdagslige og sentralmenneskelige temaer – om oppvekst, familieliv, arbeid, vennskap, forelskelse, kjærlighet, ekteskap og skilsmisse (en av samlingene hennes heter «Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage»). Forholdet mellom generasjonene, og spesielt mellom mor og datter, står ofte sentralt, og Munro utforsker både det sagte og det usagte med stor sympati – men også med et lynskarpt blikk.
Av og til forlater Munro den hjemlige sfæren – et eksempel er novellen «The Albanian Maid» fra samlingen «Open Spaces» (i Ebba Haslunds norske oversettelse er denne novellen forfremmet til tittelnovelle: «Den albanske jomfru og andre fortellinger»). Et annet eksempel er den fortellingen som er min unnskyldning for å skrive om Munro her, tittelnovellen i hennes nest siste samling «Too Much Happiness» ("For mye lykke" i den norske oversettelsen) fra 2009. Det er en skildring av Sofja Kovalevskajas siste dager – av reisen fra rivieraen til Stockholm som førte til at hun pådro seg lungebetennelse og døde – med hyppige tilbakeblikk på tidligere perioder i livet hennes. Det er en lang novelle, nesten seksti sider i min utgave, men likevel skrevet i en korthuggen og rapsodisk stil som ellers ikke er typisk for Munro.
I følge etterordet er novellen først og fremst inspirert av Don H. Kennedys biografi «Little Sparrow: A Portrait of Sofya Kovalevsky», som jeg ikke har lest, men Kovalevskaja har inspirert mange forfattere av ulike typer opp igjennom historien: Roger Cooke har skrevet om hennes faglige innsats i «The Mathematics of Sonya Kovalevskaya», Ann Hibner Koblitz har skrevet en biografi «A Convergence of Lives. Sofia Kovalevskaya: Scientist, Writer, Revolutionary» som tar for seg alle deler av Kovalevskajas virke, og Michèle Audin har skrevet en moderne refleksjon over henne fra en kvinnelig matematikers ståsted i «Remembering Sofya Kovalevskaya». I denne spalten har jeg tidligere omtalt Klara Hvebergs roman «Lene din ensomhet langsomt mot min» der Sofja Kovalevskaja spiller en sentral rolle i hovedpersonens utforsking av sitt eget liv, og det finnes til og med en svensk film om Kovalevskaja fra 1983, «Berget på månens baksida». Skal man lese om Kovalevskaja kan det likevel være lurt å ta utgangspunkt i hennes egne barndomsskildringer der hun forteller om sin oppvekst i et krystallklart språk og med et forbløffende moderne blikk. Erindringene finnes i mange utgaver (noen ganger forkledd som en roman), men Beatrice Stillmans oversettelse «A Russian Childhood» er lett å få tak og har i tillegg en god innledning.
Munroes novelle legger ikke så mye vekt på barndommen, men i tilbakeblikkene tar hun opp andre deler av Kovalevskayas liv som forholdet til søsteren Anjuta (i et avsnitt besøker Sofja søsterens enkemann og sønn i fattigdom i Paris), det kompliserte samlivet med ektemannen Vladimir Kovalevskij, samarbeidet med Weierstrass (i et annet avsnitt besøker hun for siste gang Weierstrass og søstrene hans i Berlin), og ikke minst kjærlighetsforholdet til Maksim Kovalevskij – en fjern slektning av Vladimir – som fylte mye av livet hennes den siste tiden hun levde. Av naturlige grunner finnes det ikke så mange konkrete matematiske referanser, men jeg fant i det minste en korrekt gjengivelse av Bolzano-Weierstrass’ teorem! Etter min mening er ikke novellen blant Munroes beste – til det mangler den for mye av den dybden og mangetydigheten som utpreger henne på det ypperste – men Alice Munroe har sannsynligvis aldri skrevet en dårlig novelle, og også denne er absolutt verdt å lese. Og kanskje kan den bli en innfallsport til et forfatterskap som fortjener enda flere lesere?