1660-årene var en gyllen tid for matematikk og naturvitenskap i England; det er bare å nevne navn som Robert Boyle, Christopher Wren, Robert Hooke, Henry Oldenburg, Isaac Barrow, John Wallis - og den største av dem alle, Isaac Newton, som i dette tiåret var i sin "prime age for invention". The Royal Society ble dannet i 1660 som et av de aller første vitenskapsselskapene, og det fikk fort en betydningsfull rolle som møtested for vitenskapsmenn og utgiver av vitenskapelige skrifter. Det stod ikke så dårlig til i andre deler av kulturlivet heller - John Milton utgav Paradise Lost i 1667 og John Locke var iferd med å utforme tankene som skulle gi ham ry som den første moderne filosofi.
Politisk var perioden langt fra stabil. Borgerkrigen mellom kongens tropper (kavalerene) og parlamentets (rundhodene) hadde et drøyt tiår tidligere endt med at Karl I ble tatt til fange, anklaget for høyforræderi og halshugget, men etter Oliver Cromwells død i 1658, kunne ingen lenger holde de ulike republianske gruppene sammen, og i 1660 overtok den gamle kongens sønn, Karl II, tronen. Han satt slett ikke støtt, og han og hans ministre måtte hele tiden balansere forskjellige innenlandske og utenlandske grupper mot hverandre.
Det er denne perioden vi møter i Iain Pears historiske kriminalroman Et skilt ved korsveien (An Instance of the Fingerpost), og ikke bare perioden, men også flere av personene nevnt ovenfor. Faktisk er John Wallis, professor i geometri ved Universitetet i Oxford, en av bokens fire fortellere. Men la oss begynne med begynnelsen.
Den første fortelleren er Marco da Cola, en ung, venetiansk lærd som kommer til London i 1663 for å rydde opp i farens forretninger, men som fort drar videre til Oxford der han treffer Robert Boyle, John Locke og den unge legen Richard Lower. Da teologen Robert Grove faller sammen etter en tungt fordøyelig collegemiddag, aner de uråd og får hjelp av kjemikeren Peter Stahl til å analysere innholdet i en flaske Grove har drukket av. Den viser seg å inneholde arsenikk, og etter en rekke viderverdigheter blir Groves tjenestejente, Sarah Blundy, dømt til døden for mord og hengt.
Den neste fortelleren, den unge, forarmede adelsmannen Jack Prestcott, kobler hendelsen til de politiske forviklingene før Karl II vendte tilbake. Prestcotts far ble anklaget for forræderi mot kongens sak og måtte rømme landet, og nå er sønnen besatt av tanken på å renvaske sin far (og få familieeiendommene tilbake). På et eller annet mystisk vis er denne saken koblet til Sarah Blundy og hennes familie.
Om ikke leserne har forstått det før, går det nå opp for dem at fortellerne er notorisk upålitelige - de motsier både seg selv og hverandre, og om bildet blir rikere, blir det ikke det minste klarere etter hvert som historien skrider frem. Når John Wallis overtar som den tredje fortelleren, legges et nytt lag oppå de foregående. Den siste fortelleren, historikeren Anthony Wood, er også en virkelig person. Han har tilgang til de andre manuskriptene og erklærer at han vil rydde opp i alle misforståelser, men er han egentlig mer å stole på enn de andre?
Iain Pears gir et rikt bilde av restaurasjonens England - et panorama av alle samfunnslag fra de fattige og forfulgte til den politiske, økonomiske og intellektuelle eliten. Side om side med den nye vitenskapen lever den gamle overtroen og mystisismen videre, ofte i samme person, og Pears makter å få sin fortellere til å fremstå som ekte syttenhundretallsmennesker i språk, tanker og forestillinger. Boken er både en historisk roman, en kriminalroman og en kjærlighetshistorie, og av og til skygger kanskje de ulike sjangerne litt for hverandre.
Hvordan går det så med "vår mann", John Wallis? Ikke så veldig bra. Han portretteres gjennomgående som et arrogant og tilknappet maktmenneske, stolt av sin egen skarpsindighet og med bare forakt til overs for folk fra enklere kår. Hans egen fremstilling gir et litt mer menneskelig inntrykk, men sympatisk blir han aldri. Det er umulig å si i hvilken grad dette portrettet stemmer med virkelighetens John Wallis - og det er kanskje heller ikke poenget i en roman?
Men hva var egentlig forbindelsen mellom en prestevigd professor i geometri og storpolitikken? Svaret er kanskje ikke så overraskende: koder. Wallis var tidens ledende kodemaker og kodeknekker, først for Cromwell og siden for Karl II. Ingen vet hvordan han greide overgangen fra republikanerne til rojalistene, men det hjalp sikkert at han som parlamentsmedlem hadde stemt mot dødsdommen over Karl I. En annen som på mystisk måte overlevde kongens tilbakekomst, var John Thurloe, Cromwells spionsjef og minister. I romanen er Thurloe en viktig biperson, den skarpsindige Wallis' enda mer skarpsindige overmann. Den sentrale skikkelsen i romanen er imidlertid Sarah Blundy, tjenestepiken som fascinerer alle de fire fortellerne - kanskje med unntak av Wallis.
John Wallis var en av Newtons viktigste forgjengere; hans interpolasjonsmetoder var f.eks. en viktig inspirasjonskilde for Newtons arbeid med binomiske rekker. I dag huskes han kanskje først og fremst for sin slående produktformel for π, men han var en viktig bidragsyter i utviklingen som ledet frem til integral- og differensialregningen. Han gjorde også en stor innsats som matematikkhistoriker, både ved å restaurere viktige oldtidstekster og ved å være den første som forstod og verdsatte innsatsen til Thomas Harriot, en av de aller viktigste matematikerne i overgangen mellom renessansen og nyere tid.