De fleste forfattere er ikke matematikere, og når matematikk dukker opp i en roman eller en diktsamling, er det ofte i en underordnet rolle – forfatteren spiller kanskje på matematikkens (og matematikeres!) omdømme, bruker matematiske ideer som en inspirasjon til å strukturere verket, eller bygger på en episode fra matematikkens historie. I Klara Hvebergs roman Lene din ensomhet langsomt mot min inntar matematikken en langt mer sentral rolle, og det er kanskje fordi både forfatteren og hovedpersonene er matematikere. I løpet av romanen får leseren blant annet et eksempel på en sammenhengende, men ikke vei-sammenhengende mengde; en innføring i uendelige kardinaltall; et bevis for at summen av et rasjonalt og et irrasjonalt tall er irrasjonal; en beskrivelse av hvordan man bør fremlegge slangelemmaet (fortrinnsvis i sokkelesten); og et eksempel på hvordan partisjonsproblemet kan brukes som sjekketriks. I tillegg spiller Sofja Kovalevskaja og Karl Weierstrass sentrale roller i hovedpersonens fantasiverden, og mye tyder på at romanen er strukturert etter en fraktal plan.
I tilfelle det har rotet seg ikke-matematiske lesere inn her, får jeg kanskje skynde meg å si at dette ikke er så galt som det kan høres ut; matematikkstoffet veves inn som en naturlig del av hovedpersonens hverdag, og selv den mest lettskremte matematikkskeptiker vil slippe uskadd fra lesing av romanen – den handler ikke først og fremst om matematikk, men om mer allmennmenneskelige fenomener som ensomhet og kjærlighet. Når det er sagt, må jeg likevel få legge til at jeg aldri har lest en skjønnlitterær tekst som så uanstrengt og overbevisende formidler hvordan det er å være matematiker, og hvordan matematikk kan være med å forme og strukturere et menneskes verdensbilde og tenkemåte. Ingen vil lære matematikk av denne boken, men mange vil nok få et annet bilde av hva matematikk er.
Romanen bæres av hovedpersonen Rakel Havberg. Når handlingen begynner, er hun nitten år og har akkurat flyttet til Oslo for å studere matematikk, og når boken avsluttes, er hun nitten år eldre og i ferd med å finne en ny retning i livet gjennom å skrive. Den unge Rakel er utvilsomt begavet og belest, men samtidig ganske uerfaren og naiv – oppfostret på vitenskap, litteratur og klassisk musikk virker det som om hun har styrt unna en del av ungdomstidens pinlige, men likevel nyttige erfaringer. Ifølge baksideteksten har Rakel aldri forstått hvordan man får venner, og selv om denne påstanden er trygt forankret i teksten, kan den virke paradoksal på lesere som tenker at Rakel er en slik venn man gjerne skulle hatt: ærlig, fantasifull og morsom, og til tross for sine åpenbare talenter ofte såpass klossete at man ikke behøver å føle seg underlegen. Men Rakel bærer på en grunnleggende ensomhetsfølelse og lengter etter å finne sin komplekskonjugerte tvillingsjel; ifølge henne selv trenger hun mer enn en samboer – hun trenger en samdikter.
Hun finner sin samdikter i den langt eldre matematikkforeleseren Jakob, og de to vikler seg inn i et komplisert kjærlighetsforhold som dominerer første halvpart av romanen. Underveis blir Rakel syk, og andre halvpart handler om hvordan hun strever med å gi mening til livet når sykdommen hele tiden tapper henne for krefter og hindrer henne i å gjøre det hun vil. I denne delen av romanen spiller Sofja Kovalevskaja en nøkkelrolle – Rakel ser sitt eget liv, sine egne muligheter og sine egne valg opp mot Sofjas, og det er først når hun får et avklart syn på Sofjas liv, at hun kan gå videre med sitt eget.
I utgangspunktet kan Lene din ensomhet langsomt mot min virke som en enkel og ukomplisert tekst som forteller en kjærlighetshistorie gjennom korte episoder, de fleste på ikke mer enn to-tre sider. Fortellerstemmen er nær og lavmælt, men med en understrøm av humor som etter hvert blander seg med et stadig tydeligere eksistensielt alvor. Ved nærmere ettersyn viser det seg at strukturen er atskillig mer avansert enn man først kan få inntrykk av – episodene veves sammen til et komplekst mønster av speilinger, forstørrelser og forminskninger der de samme temaene stadig dukker opp i nye belysninger. Vi lærer Rakel å kjenne både innenfra gjennom hennes egne opplevelser og utenfra gjennom parallelle hendelser i andre personers liv. Selv om synsvinkelen hele tiden ligger tett på Rakels, sørger denne teknikken for at vi får oppleve henne fra ulike perspektiver gjennom hennes forsøk på å forstå sitt eget liv gjennom andres. For å låne et bilde fra romanen er det som å zoome inn på en fraktal der de samme grunnleggende figurene dukker opp fra stadig nye vinkler og i stadig nye konstellasjoner. Eller kanskje det er mer passende å velge et bilde fra musikken? Rakel drømmer nemlig om å skrive en roman som er strukturert som César Francks sonate for fiolin og piano:
César Franck er en mester i å skifte toneart. Han modulerer temaene, fletter dem inn i hverandre og inverterer dem, så de stadig dukker opp på nye måter, bare med en liten vri. Hele sonaten har en syklisk form, hvor temaene fra en sats dukker opp igjen i senere satser, men ofte transformert. Hun håper at hun en dag kan greie å skrive en roman på den samme måten.
Lene din ensomhet langsomt mot min er gjennomsyret av referanser til musikk, litteratur og matematikk uten at det fremstår som kunstig eller affektert – det virker bare som om kultur er Rakels naturlige referanseramme. Tittelen på romanen er en omskriving av en av Stein Mehrens titler, og i en nøkkelscene omkalfatrer Rakel og Jakob et annet av diktene hans. Et hovedtema i Mehrens kjærlighetslyrikk er forelskelse som gjenkjennelse – at det å forelske seg er å gjenfinne sine egne trekk i den andres ansikt – og slik er også Rakels forhold til kjærligheten; hun ønsker seg like mye en åndelig sammensmeltning som en fysisk.
Rakel er utvilsomt en hovedperson mange vil bli glad i. Hun har et stort register både intellektuelt og følelsesmessig, og vi følger henne tett gjennom gode og onde dager. Selv på det aller mørkeste har hun en nysgjerrighet og en fantasi som driver både henne og leseren videre; det er alltid noe å tolke og forstå, og helt fra barndommen av har Rakel et uimotståelig behov for å forstå. Utforskerglede og skjønnhetslengsel er tett forbundet i henne, og når sykdommen holder henne sengeliggende, og hun er for sliten til å lese bøker eller gjøre matematikk, er det først og fremst musikk som holder henne oppe – trist og sorgtung musikk, kanskje, men likevel livgivende. Lest i dette perspektivet handler boken om å bruke kunst (matematikk inkludert!) til å skape mening og innhold i livet, og det store gjennombruddet for Rakel skjer da hun selv er i stand til å skape kunst igjen – ikke matematikk denne gang, men litteratur.
I en barndomsscene går Rakel i strandkanten og plukker skinnende steiner opp av vannet. Faren er litt oppgitt over at hun aldri kan lære at steinene slutter å skinne når de tørker, men Rakel fortsetter ufortrødent å samle. Viljen til å se det lyse i det mørke og det vakre i det enkle forlater henne aldri. Den gjør henne til tider sårbar og naiv, men den gir henne også en ukuelig styrke og utholdenhet. Lenge er hun overbevist om at den vakreste musikken går i d-moll, og blir overrasket da hun selv skal spille César Francks fiolinsonate og oppdager at den er skrevet i A-dur. Men så innser hun at "det er som om dur og moll smelter sammen i den sonaten, som om den rommer all glede og smerte i universet på samme tid."
Mot slutten av boken forestiller Rakel seg en scene mellom Sofja Kovalevskaja og Karl Weierstrass. "Vi kunne blitt en fin kjærlighetsroman, tror du ikke?" sier Sofja. Weierstrass, som er gammel og syk, ser lenge på henne. "Vi passer nok bedre i en ensomhetsroman, du og jeg," svarer han til slutt. Så er Lene din ensomhet langsomt mot min en kjærlighetsroman eller en ensomhetsroman? Det eneste rimelige svaret er at den er begge deler. Kjærligheten til Jakob både lindrer og forsterker Rakels ensomhetsfølelse, og det er nok ikke bare strukturelt at César Francks sonate er en inspirasjon for romanen, for også i romanen smelter dur og moll sammen – "som om den rommer all glede og smerte i universet på samme tid."
(For ordens skyld bør jeg kanskje opplyse om at jeg tidligere har skrevet en matematikkbok sammen med Klara Hveberg, men uansett hvor stor interessen for Lene din ensomhet langsomt mot min blir, tror jeg dessverre ikke at den vil få salgstallene til Flervariabel analyse med lineær algebra til å skyte i været.)