Eva Arctander, hovedpersonen i Erik Fosnes Hansens roman Løvekvinnen fra 2006, er født med pels, et tett hårdekke som aldri forsvinner. Moren dør ved fødselen, og den forfjamsede faren lar henne vokse opp bak nedrullede gardiner. Det eneste selskapet hun har, er barnepiken Hanna og noen av farens innvidde venner. Man kan selv tenke seg hvordan det går når hun omsider møter andre barn.
Eva er født i 1912, og fra et moderne ståsted gjør den stakkars stasjonsmester Arctander omtrent alle de feil man kan gjøre med et barn som er "annerledes". Etter hvert vokser likevel forholdet mellom dem, og i Vibeke Idsøes filmatisering, som kom på ettersommeren, er familietemaet nesten sterkere enn "annerledestemaet". Det skyldes kanskje at Rolf Lassgård dominerer filmen i rollen som stasjonsmesteren. De tre skuespillerne som fremstiller Eva i forskjellige livsfaser, gjør en utmerket innsats, men med maske foran ansiktet har de ikke stort mer enn øynene å spille med.
Eva er et begavet barn. Hun lærer seg selv å lese, hun har arvet morens musikalitet og farens tegneferdigheter, og hun utvikler etter hvert en dyp interesse for naturvitenskap og matematikk. Når faren straffer henne ved å sperre henne inne i et mørkt kott, er det tall (og i filmen også formler) hun tenker på. Hun fabler over π, primtall og Fibonacci-tall, og hun knytter forbindelser mellom matematikk og musikk: "kontrapunktet er et matematisk nytelsesmiddel, omsatt i klang". Aller mest interessert er hun i krystallografi.
Romanen slutter mens Eva fortsatt er i tenårene, og vi får bare glimt av hennes videre skjebne gjennom en kort innledning og noen avsnitt merket "Av min journal". Journalen er spekket av sitater på latin, og den voksne Eva fremstår som avmålt, ironisk og distansert - det er som om oppveksten har gitt henne et behov for å dekke sjelen like grundig som kroppen.
Filmen har fått en annen slutt. Her får vi først glimt av Eva som deltager i en omreisende gjøglertropp av mennesker som er fysisk "annerledes" - og deretter som matematiker! Det er to korte matematikkscener, først en undervisningsscene fra Sorbonne der hun utleder Taylor-rekken for arcustangens (formodentlig på vei mot Leibniz' formel for π) og deretter fra en matematikkonferanse der hun skal holde et foredrag om "Formes modulaires et une formule de Ramanujan", også denne gangen sannsynligvis på jakt etter π. "Du skal reise langt," sier en nøkkelperson i boken til Eva - og det ser ut til å være π som er målet!