Om menneskets mangfold

I gamle dager, før alle kommuner skulle ha sitt eget kulturhus, lå biblioteker gjerne i lokaler som var blitt til overs, og som ingen riktig visste hva de skulle gjøre med. Av min barndoms to biblioteker lå det ene på loftet til et gammelt herredshus, mens det andre holdt til i annen etasje i en ombygget patrisiervilla. Loftslokalet var åpent, høyt og firkantet - hadde man tatt ned hyllene og skrudd opp ribbevegger isteden, kunne det ha blitt en utmerket turnhall - mens den gamle villaen var innredet som en labyrint med de merkverdigste kroker, kriker og nisjer. I den aller innerste kroken, så langt inne at man kunne være sikker på at ingen uskyldige forvirret seg dit i vanvare, stod matematikkbøkene. 

Det var ikke bare plasseringen som tydet på at matematikksamlingen ikke hadde bibliotekarenes fulle oppmerksomhet. Hyllene inneholdt blant annet et underlig verk om arisk matematikk som hadde overlevd både krigen og etterkrigstiden, og resten av bøkene var i vill uorden. Det siste var egentlig litt betryggende - det indikerte at det faktisk fantes andre enn jeg som var interessert i slikt.

Kroken ved siden av matematikkbøkene var fylt med biografier fra gulv til tak. Det hendte jeg forvillet meg inn der også, på jakt etter en biografi over en fransk konge eller en engelsk admiral (i verste fall fikk man ta til takke med Tordenskjold en gang til). En dag kom jeg over en bok som, skulle det vise seg, kombinerte matematikk og biografi. Forfatteren var C. P. Snow, og jeg hadde vært borti ham før - jeg visste han var romanforfatter, og jeg hadde faktisk lest den lille pamfletten hans om de to kulturene, den humanistiske og den naturvitenskapelige. Sant å si hadde den forvirret mer enn den oppklarte siden det aldri hadde falt meg inn at det skulle være en motsetning mellom de to.

Boken jeg hadde funnet, het Variety of Men (kvinner får ha meg og gamle C.P. unnskyldt) og ga biografiske skisser og sammenlignende analyser av ni menn Snow hadde møtt eller vært opptatt av: To fysikere (Rutherford og Einstein), fire politikere (Lloyd George, Churchill, Stalin og Hammarskjöld), to forfattere (Wells og Frost) og én matematiker (Hardy). Noen av disse hadde han kjent godt, andre hadde han møtt noen ganger, og et par av dem kjente han bare av omtale. Snow hadde et enestående utgangspunkt for å skrive om en så sammensatt gruppe av personer - han var fysiker av utdannelse, forfatter av yrke og hadde verv høyt oppe i engelske politikk. 

Av en eller annen grunn ble jeg grepet av Snows omtale av G.H. Hardy. Det kan ikke bare ha vært fordi jeg var glad i matematikk, for på den tiden var jeg like interessert i fysikk og litteratur, men portrettet av Hardy er utvilsomt det varmest og mest personlige i boken. Selv om det var en generasjon som skilte dem, og Hardy var en ytterst privat mann, oppstod det et underlig vennskap mellom de to. Essayet understreker Hardys briljans og integritet, men i ettertid synes jeg likevel det er et underlig stykke litteratur å forelske seg i for en syttenåring: Det handler først og fremst om Hardys siste år, da han hadde mistet den skaperkraften som hadde vært den eneste ledetråden i livet hans - det er en historie om å avrunde livet med verdighet når det egentlig ikke er mer håp igjen. Men jeg ble likevel så fascinert at jeg tenkte at et slik menneske vil jeg også bli.

Mange har sikkert lest Snows portrett uten å kjenne boken det er hentet fra. Med mindre endringer er det trykket opp som forord til flere utgaver av Hardys klassiker A Mathematician's Apology, en av de vakreste og mest omdiskuterte bøkene som er skrevet om matematikk. Boken stammer fra den samme triste sluttfasen av Hardys liv, og han angriper problemet uten å blunke:

"It's a melancholy experience for a professional mathematician to find himself writing about mathematics. The function of a mathematician is to do something, to prove new theorems, to add to mathematics, and not to talk about what he and other mathematicians have done. … I write about mathematics because, like any other mathematician who has passed sixty, I have no longer the freshness of mind, the energy, or the patience to carry on effectively with my proper job." 

Hardys bok er ikke kontroversiell på grunn av et overdrevet pessimistiske syn på eldre matematikere, men på grunn av forfatterens holdning til anvendelser. Den er utvilsomt preget av at boken ble skrevet i en tid (forordet er datert 14. juli, 1940) da militære anvendelser var både mer utviklede og mer relevante enn sivile, men da jeg leste boken på nytt, ble jeg slått av at Hardys argumenter er både mer komplekse og mer nyanserte enn det de vanligvis fremstilles som. Samtidig er det ingen tvil om at Hardy måtte ha tenkt på nytt om han hadde levd i dag og sett hva matematisk basert teknologi har utviklet seg til.

Hovedgrunnen til å lese Hardys bok er imidlertid ikke å diskutere hva han sier om bruk av matematikk, men å oppleve hvordan han beskriver matematikkens vesen og matematikerens virke.  Ifølge Graham Greene er A Mathematicians' Apology sammen med Henry James' notatbøker "the best account of what it is like to be a creative artist". Jeg tror Hardy hadde vært fornøyd, selv om han sikkert hadde gremmet seg litt over å bli sammenlignet med Henry James.