Amin Maalouf er en libanesisk forfatter som lever i Frankrike og skriver på fransk, men hans bøker handler om den islamske verden i historisk forstand - fra det mauriske Spania til Afghanistan. Han slo igjennom med sin første bok Korstogene sett fra arabernes side, og denne tittelen sier mye om den pedagogiske tråden i forfatterskapet; Maalouf prøver å få oss til å se regionen gjennom innbyggernes egne øyne.
Den pedagogiske hensikten betyr ikke at bøkene er tørre og belærende; tvert imot vil alle vi som vokste opp med Walter Scotts og Alexandre Dumas' historiske romaner, kjenne oss igjen i Maaloufs verden - her veves politiske intriger, smektende kjærlighetshistorier og religiøse motsetninger sammen til et fargesprakende teppe.
I romanen Samarkand starter vi ganske riktig i byen Samarkand, helt øst i Maaloufs område, i det som i dag er Usbekistan. Romanen handler imidlertid først og fremst om Persia/Iran sett i et nesten tusenårig perspektiv fra sjeldsjukkenes storhetstid rundt år 1100 til grunnlovsrevolusjonen tidlig på 1900-tallet. Kanskje spenner dette perspektivet egentlig hundre år til, frem til etterbyrden av den mer omfattende iranske revolusjonen i 1979. Den politiske drakampen både på 1100-tallet og for hundre år siden har klare paralleller til dagens politiske situasjon i Iran - her møtes religiøs fanatisme, politisk pragmatisme og stormaktenes spill.
I den første halvparten av romanen følger vi dikteren, astronomen og matematikeren Omar Khayyam fra han kommer til Samarkand tidlig i tyveårene til han dør i indre eksil 83 år gammel. I mellomtiden har han vært en av rikes mektigste menn, kalt til hoffet i Ispahan av kongens visir Nizam al-Mulk for å reformere kalenderen og utarbeide horoskoper. Underveis støter han på assassinerordenens stifter Hassan Sabbah, og de tre mennene fremstår som representanter for tre retninger i det kulturelle og politiske spillet. Nizam al-Mulk er den politiske realisten, en perser som er gått i de invaderende sjeldsjukkenes tjeneste, og som gjør sitt beste for å bygge ut administrasjonen og skape et rikt kultur- og samfunnsliv (Nizam al-Mulk er egentlig et tilnavn som betyr "rikets orden"). Han kan være kynisk og brutal, men han har alltid rikets beste for øye. Hassan Sabbah er den religiøse fanatikeren, en mann som ikke skyr noe middel for å nå sine mål, og som finsliper snikmordet som politisk virkemiddel (det engelske ordet "assassin" kommer fra ordenen han dannet). Omar Khayyam er den edle intellektuelle, en dikter og vitenskapsmann som føler seg høyt hevet over hoffets intriger. Portrettet er imidlertid ikke udelt positivt - Omars virkelighetsfjernhet kan innimellom få katastrofale konsekvenser. Vi må heller ikke underslå kvinnenes betydning. Omars kone Djahan er like politisk som han er upolitisk, og hun blir etter hvert dronningens viktigste støttespiller - i intrigene mot Nizam al-Mulk. Det ender med katastrofe; kongen får visiren myrdet, men Nizam al-Mulks menn tar hevn før førti dager er gått. Dronningen prøver å ta makten gjennom sin fireårige sønn, men blir fort knust av de stridende partene (organisering av arverekkefølgen var aldri sjeldsjukkenes sterkeste side).
Når vi kommer til andre del av romanen, oppdager vi at første del er en historie inni historien; den er en beretning skrevet av den amerikanske rikmannen Benjamin Omar Lasage på bakgrunn av et manuskript han engang hadde - en middelaldersk levnedsbeskrivelse av Omar Khayyam. Men manuskriptet inneholdt også noe enda mer verdifullt, nemlig Khayyams egenhendige nedtegninger av sine dikt. Andre del av romanen handler om hvordan Lasage får tak i manuskriptet og hvordan han siden mister det i Titanics forlis. Jakten på boken bringer ham til Iran midt under stridighetene rundt grunnlovsrevolusjonen. Han møter Mirza Resa Kermani som i assassinernes ånd snart skal myrde kong Naser al-Din, og han treffer den idealistiske, amerikanske læreren Howard Baskerville som faller for frihetens sak under den nye kongens beleiring av Tabriz. Vi treffer også en annen amerikaner, økonomen Morgan Shuster som blir kalt inn for å få orden på statens finanser, og som gjør det så effektivt at han snart blir presset ut av stormaktene: England og Russland er ikke interessert i et Iran som kan stå på egne bein. Kermani, Baskerville, Shuster er variasjoner over temaet Sabbah, Khayyam, al-Mulk, akkurat som Lasages kjærlighetshistorie med den iranske prinsessen Shirin er en klar parallell til Khayyams kjærlighetshistorie med Djahan.
Samarkand er en bok som sender en ut på nettet på leting etter mer informasjon om et land og en tid de fleste av oss vet lite om. Det er en fascinerende jakt, men også en ganske frustrerende en siden orientalske navn kan transkriberes på så mange måter. Det tok meg for eksempel en stund å gjenkjenne romanens Seyyed Djamaleddin i Wikipedias Sayyid Jamal al-Din al-Afghani!