Michel Houellebecq er vår tids største litterære provokatør. Han har en egen evne til å erte på seg det som er av grupperinger, fra radikale intellektuelle til konservative muslimer.
Den typiske hovedpersonen i en Houellebecq-roman er en middelaldrende mann som er ganske vellykket etter ytre kriterier, men som opplever en økende følelse av tomhet og meningsløshet. Som regel er følelsen knyttet til fysisk og seksuelt forfall – Houllebecqs menn har et temmelig kynisk og mannsjåvinistisk syn på kjærligheten, og det begynnende tapet av virilitet og fysisk tiltrekningskraft rammer dem hardt. Romanene er også politiske fabler som i hvert fall delvis er lagt til fremtiden – en fremtid som gjerne domineres av en karikert versjon av et av nåtidens diskusjonstemaer. Ofte spiller naturvitenskap en viktig rolle i disse fremtidsvisjonene.
Det mest utpregede eksemplet er gjennombruddsromanen De grunnleggende bestanddeler som kom ut i 1998. For en gangs skyld er hovedrollen delt mellom to menn, halvbrødrene Bruno og Michel. Bruno er en mislykket libertiner, på stadig jakt etter seksuelle utskeielser som hele tiden glir unna. Michel er en asketisk vitenskapsmann som plutselig sier opp stillingen som leder for et ledende forskningsinstitutt for å kunne forfølge egne ideer. Selv om han er utdannet fysiker, arbeider Michel innenfor det som i tidens sjargong må kalles livsvitenskap, det vil si med tverrfaglige prosjekter som kombinerer fysikk, kjemi, biologi og medisin. Michel har også en solid bakgrunn i matematikk; skildringen av studiedagene inneholder referanser til differensialligninger, Hilbertrom, målteori og Riemann- og Lebesgue-integraler. Det vil si, det burde den ha gjort, men den ellers utmerkede oversetteren Per E. Fosser er her på gyngende grunn og velger å skrive om differensielle ligninger, Hilberts rom og målingsteori isteden.
Michels livsprosjekt er å skape nye livsformer, og spesielt en ny menneskerase som lever evig, og som "slipper" å formere seg seksuelt. Gjennombruddsartikkelen i dette prosjektet heter Tre antagelser om topologien i Hilbert-rom! I epilogen, lagt 50 år inn i fremtiden, har den nye menneskerasen overtatt, og det finnes bare noen få kolonier av "villmennesker" igjen.
Temaet må ha fascinert Houellebecq for det dukker opp igjen i Muligheten av en øy fra 2005. Handlingen er lagt dels til nåtid/nær fremtid og dels flere tusen år frem i tid. Hovedpersonen i nåtidshandlingen er Daniel, en fremgangsrik komiker og satiriker som likevel rammes hardt av midtlivskrisen. I ren desperasjon lar han seg invitere til en konferanse arrangert av elohimittene, en kuriøs sekt som tror at menneskene er blitt skapt av utenomjordiske vesener kalt elohimer, og som nå venter utålmodig på elohimenes gjenkomst. Bevegelsen ledes av Profeten, en avdanket hippie med tvilsom moral og enda mer tvilsomme hensikter. Han åpner konferansen med å diskutere de utvalgtes antall:
"Vil det være 1729, det minste tallet som kan skrives på to ulike måter som summen av to opphøyde heltall? Vil det være 9240 som er delelig med 64 forskjellige heltall? Vil det være 40 775, som både kan være et trekanttall, et femkanttall og et sekskanttall? Vil det være 144 000, slik våre venner Jehovas Vitner hevder - det er for øvrig en svært farlig sekt, la det være sagt .... Vil det være 698 896, det kvadratiske palindromtallet? Vil det være 12 960 000, Platons andre geometriske tall? Vil det være 33 550 335, det femte perfektet tallet, slik det dukker opp hos en anonym forfatter i et manuskript fra middelalderen?" (oversatt av Thomas Lundbo)
Etter talen er Profeten svært spent på Daniels reaksjon – han oppfatter ham åpenbart som en kollega innen scenekunst – og da Daniel roser sekvensen med alle tallene, innrømmer Profeten glatt at han har stjålet dem fra Moro med matematikk av Jostein Gaarder!
I fremtidshandlingen i Muligheten av en øy møter vi to kloner av Daniel, hans fireogtyvende og femogtyvende etterfølger. Elohimittbevegelsen har nemlig også sin vitenskapelige side der nevrologen Miskiewicz forsøker å skape en ny menneskerase med evig liv. Han store prosjekt mislykkes, og isteden må de utvalgte elohimittene nøye seg med evig liv gjennom gjentatt kloning. Det er imidlertid et problem – selv om kroppen replikeres nøyaktig gjennom kloning, følger ikke hukommelsen med. For å skape en følelse av evig liv, tilbringer derfor klonene tiden med å reflektere over sin opphavspersons liv og levnet. Siden ytterligere reproduksjon ikke er ønskelig, lever klonene isolert og har kun sporadisk og elektronisk kontakt med hverandre. Etter hvert får de et stadig fjerner forhold til de menneskelige følelser de er satt til å reflektere over. Romanen avsluttes med at den femogtyvende Daniel bryter ut av sitt isolerte hjem og legger på vandring.
Før han begår selvmord, har den opprinnelige Daniel et siste møte med kunstneren Vincent, Profetens sønn og etterfølger. Han blir vist Vincents seneste kunstverk, en installasjon som fyller størstedelen av en hangar:
"Etter hvert vente øynene seg til lyset, jeg kjente igjen former og konturer; dette minnet litt om datasimulasjonen jeg hadde sett på Lanzarote, men lyset var enda sterkere denne gangen, han hadde virkelig prøvd så godt han kunne å skape hvitt på hvitt, og det var ikke noen musikk lenger, bare en svak sitring, liksom vage atmosfæriske vibrasjoner. Det føltes som om å være inni et melkeaktig, ensartet rom, som av og til plutselig samlet seg i kornete mikroformasjoner – når jeg gikk bort, kunne jeg se fjell, daler, hele landskaper som raskt ble mer detaljrike før de like fort forsvant igjen, og hele dekoren gled inn i en flytende homogenitet, gjennomstrømmet av bølgende potensialer .... Uroen min fordunstet, og silhuetten viste seg igjen, som om den sprang rett ut av ingenting. Litt etter litt vente jeg meg til å ha den i nærheten, og fortsatte oppdagelsesferden; det virket mer og mer klart at Vincent hadde brukt fraktale strukturer, jeg kjente igjen Sierpinski-trekanter og Mandelbrot-mengder, og det var som om hele installasjonen i seg selv utviklet seg etter hvert som jeg gjorde meg kjent med den. Akkurat i det jeg syntes rommet rundt meg ble fragmentert i triadiske Cantor-mengder, forsvant silhuetten og stillheten ble total." (oversatt av Thomas Lundbo)
Det er umulig å skrive om Houellebecq uten å komme inn på hans siste roman Underkastelse. Temaet er en muslimsk maktovertagelse i Frankrike, ikke gjennom vold, men gjennom et valg lagt til 2022, og ved en tilfeldighet ble boken publisert samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo fant sted. Sujettet virker nok mer sannsynlig etter de siste valgkampene i Storbritannia og USA enn det gjorde da boken kom ut: De etablerte partiene er så opptatt av indre maktkamp og taktiske overveielser at de ikke greier å samle seg for å demme opp for den populistiske flodbølgen.
Hovedpersonen i Underkastelse, François, er ikke naturvitenskapsmann, men litteraturviter med den franske 1800-talls dekadansen som spesialområde. Som en typisk Houellebecq-helt er han i utgangspunktet mer interessert i sitt eget underliv enn i politiske omkastninger, men når Sorbonne omdannes til et muslimsk prestisjeprosjekt, tvinges han til å ta et valg: Skal han trekke seg tilbake til en anonym tilværelse som førtidspensjonist (den muslimske revolusjonen er human, men ubønnhørlig) eller skal han konvertere til islam og fortsette med bedre lønn og større muligheter enn noen gang før?
Underkastelse kan leses på flere plan, men for meg handler den først og fremst om medløperens dilemma – hvor lenge skal man slåss mot en omveltning før man gir seg og prøver å gjøre best mulig ut av den? François' valg er ikke spesielt modig eller moralsk oppmuntrende, men det er fullt forståelig.
Stilen i Underkastelse er mer dempet og mindre provoserende enn i de tidligere bøkene. Kanskje skyldes det at temaet i seg selv er så brennbart, men uansett synes jeg teksten tjener på det. Det er utvilsomt lettere å identifisere seg med François enn med Houellebecqs tidligere hovedpersoner, selv om utviklingen kanskje startet allerede i Kartet og terrenget fra 2010.
Houellebecq blir ofte sammenlignet med Céline, men det er vanskelig å si om hans verk vil bli stående på samme måte. Han er en effektiv forteller, men hverken en stor stilist eller en formmessig fornyer, og når det gjelder hans omgang med ideer, får man av og til lyst til å si som Ibsen: "Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest."