Det skulle ikke forundre meg om mange av oss har en hemmelig drøm om å dukke opp i en roman, enten tynt forkledd eller med fullt navn og adresse - det meste er jo mulig i disse Knausgård-tider. Noen lykkes til og med, for eksempel våre kjære kollega, Rom B820 i Niels Henrik Abels hus. Til daglig huser rommet Frank Proske, professor i forsikringsmatematikk, men i Kristine Næss' roman Bare et menneske er det overtatt av den middelaldrende universitetsstipendiaten Lars Erik Berg, som hovedpersonen Bea Britt har lagt sin elsk på i den grad at hun spionerer på ham i gangene på Matematisk institutt. Det må innrømmes at det er Bergs engasjement i Røde Kors og ikke hans matematiske prestasjoner som vekker Bea Britts oppmerksomhet, men det er likevel nok til å gi rom B820 femten velfortjente linjer i rampelyset.
Bare et menneske er imidlertid en altfor god bok til å bli avfeid med en spøk - den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og gjorde et større publikum oppmerksom på Kristine Næss' forfatterskap. Romanen har to hovedpersoner, Bea Britt som forteller fra dag til dag i første person, og farmoren Cissi som får sin historie fortalt i en tredjepersonsstemme som ligger tett opptil hennes egen. I alternerende kapitler trekker de opp en slektshistorie der de samme personene og mange av de samme hendelsene er sett fra forskjellige ståsteder og tidsaldre. De to kvinnene er ulike, men de deler en blanding av livsudugelighet og overlevelsesevne som nok er mer et resultat av sosial enn biologisk arv. Styrken i romanen ligger først og fremst i portrettene - av Bea Britt, av Cissi og ikke minst av familien deres gjennom fire generasjoner - og i den språklige karakteriseringsevnen; både Bea Britt og Cissi har tydelige stemmer som gjenspeiler både deres personlighet og tiden de lever i.
Jeg vet ikke vet hva det er med etternavnet Næss og Matematisk institutt, men den forrige skildringen jeg kan huske av instituttets korridorer, kom også fra en forfatter med dette navnet, Atle Næss i romanen Roten av minus en. Hovedpersonen her er den lett mislykkede førsteamanuensen Terje Huuse som har gitt opp sin egen forskning og isteden har bestemt seg for å skrive Bernhard Riemanns biografi. Han drar til Tyskland for å granske arkivene og blir involvert i en kjærlighetshistorie med den mystiske Ingvild. Eller blir han det? Kanskje er kjærligheten til Ingvild like imaginær og like viktig for Terje Huuse som roten av minus 1 var for matematikerne før Caspar Wessel? Skildringen av Matematisk institutts indre gemakker er forbløffende presis (forfatteren nekter for å ha hatt en muldvarp i miljøet!), og temaet har en litt spesiell interesse for oss som kjente Riemanns virkelige biograf, Detlef Laugwitz.
