Noen ganger blir bøker bare stående i hyllen år etter år uten å bli lest. En av bøkene som har ventet lengst på at jeg skal lese den, er The Many Worlds Interpretation of Quantum Mechanics, som jeg kjøpte i 1981, og som jeg altså fortsatt ikke har lest, selv om jeg blar i den innimellom. Utgangspunktet for boken er en revolusjonerende tolkning av kvantemekanikken som Hugh Everett III la frem i sin doktoravhandling i 1957, og som lenge ble sett på med forakt av mer konvensjonelle fysikere.
De fleste tolkninger av kvantemekanikken sliter med et kunstig skille mellom det mikroskopiske og det makroskopiske - mellom det observerte og det ikke-observerte. Det mest berømte eksemplet er tankeeksperimentet om Schrödingers katt, der den stakkars katten er innesperret i en kasse sammen med en giftampulle som utløses av en radioaktiv reaksjon, og der den ikke-observerte katten befinner seg i en superposisjon av levende og døde tilstander inntil en observatør løfter av lokket og dermed reduserer kattens blandingstilstand til enten liv eller død. I Everetts tolkning er katten alltid enten levende eller død, men i ulike universer! Hos ham splittes nemlig universet i hvert eneste tidspunkt i utallige nye universer etter kvantemekanikkens statistiske lover, og i noen av disse universene er katten levende og i andre døde. Man skal altså ikke se bort fra at det finnes parallelle universer der jeg faktisk har lest The Many Worlds Interpretation of Quantum Mechanics!
Kan man tro på noe slikt? Det finnes flere måter å tro på, og den mest radikale er å tro at alle disse parallelle universene eksisterer side om side i fysisk forstand (hva nå det egentlig måtte bety). En mindre radikal fortolkning er at alle universene eksisterer som muligheter, men at tiden på en eller annen måte plukker ut det "virkelige" universet blant alle de mulige. Da må man imidlertid akseptere at samlingen av ikke-realiserte universer er med å påvirke fremtiden til det "virkelige" universet.
Som allerede antydet møtte Everetts teori stor motstand blant fysikere da den ble lagt frem i 1957 (men store entusiasme blant science fiction-tilhengere!) Utgivelsen av The Many Worlds Interpretation of Quantum Mechanics i 1973 var begynnelsen på en motreaksjon, og i dag tar mange fysikere teorien på ramme alvor. Blant tilhengerne finner man David Deutsch, en av pionerene innenfor kvanteberegninger.
The Many Worlds Interpretation of Quantum Mechanics starter med et sitat fra J.L. Borges novelle "Hagen med stier som deler seg". I Kari og Kjell Risviks norske oversettelse lyder det slik:
"Til forskjell fra Newton og Schopenhauer trodde din forfader ikke på en ensartet, absolutt tid. Han trodde på uendelige rekker av tider, på et voksende og svimlende nettverk av tider, divergerende, konvergerende og parallelle. Denne vev av tider som nærmer seg hverandre, som deler seg, som skjærer hverandre eller som i århundrer ignorerer hverandre, omfatter alle muligheter. I de fleste av disse tidene eksisterer vi ikke; i noen av dem eksisterer du og ikke jeg; i andre jeg, ikke du; i andre begge to. I denne, som en gunstig tilfeldighet har forunt meg, er du kommet hjem til meg; i en annen har du, idet du kom gående gjennom hagen, funnet meg død; i en annen sier jeg akkurat disse ordene, men jeg er en feiltagelse, et fantasiprodukt."
Borges' verden er enda rikere enn Everetts, for i Everetts versjon vil universer som har skilt lag, aldri kunne møtes igjen.
Mange kunstnere har lekt med tanken på alternative liv, og to romaner med dette temaet har nettopp kommet på norsk, Paul Austers gigantiske 4 3 2 1 og Jenny Erpenbecks atskillig slankere Alle dagers ende - to bøker med klare likhetstrekk, men allikevel avgjørende forskjeller både innholdsmessig og stilistisk.
Paul Auster følger sin hovedperson Archie Ferguson fra han blir født i 1947 frem til en dag tidlig i 1970 der han får ideen til en roman som - på ekte Paul Auster-vis - er forbløffende lik den romanen som leseren er i ferd med å avslutte. Eller, for å være mer nøyaktig, der en versjon av Archie Ferguson får ideen om å skrive denne romanen, for Paul Auster presenterer ikke mindre enn fire forskjellige versjoner av Archies oppvekst. De fire historiene er flettet i hverandre slik at man først får første del av historien om Archie nummer 1, så første del av historien om Archie nummer 2, osv. I alt er det syv slike tidslag (The Seven Ages of Man?) man må komme seg igjennom, og til å begynne med kan det være en forvirrende opplevelse når onkler man nettopp har begravet i en versjon, dukker opp lys levende i neste. Sannsynligvis må man utstyre seg med en notatbok om man helt skal greie å holde versjonene fra hverandre, men det er sikkert mot forfatterens hensikt - veven blir enda rikere når leserens mangel på oversikt lar de fire diskrete versjonene gli over i et kontinuum.
Auster tegner et rikt bilde av 60-tallets USA med borgerrettighetskamp, Vietnamkrig og studentopprør som bakteppe. En av Archie'ene er til og med i Paris og får med seg litt av studentopprøret der. Mange av personene er de samme i alle versjonene, men ofte med ulike roller - en stefar og en steonkel bytter roller fra en versjon til en annen, og selv om den besnærende Amy Schneiderman alltid er målet for Archies erotiske drømmer, har han ulik grad av suksess.
Selv om døden spiller en avgjørende rolle i de forskjellige versjonene av Archies skjebne, er det livet som står i fokus i 4 3 2 1 med alle dens detaljerte og utpenslede beskrivelser av hvordan det var å vokse opp i New Jersey og New York på 1950- og 1960-tallet. I Alle dagers ende er det døden som strukturerer romanens oppbygning - den samme hovedpersonen dør fem ganger i løpet av det samme livsløpet, men de fire første gangene vekker forfatteren henne til live igjen ved å konstruere et alternativt hendelsesforløp. Den navnløse hovedpersonen (først i den siste episoden blir hun tildelt navnet fru Hoffmann) dør først som spebarn i hjembyen Brody, så som tenåring i Wien, deretter som førtiåring i en av Stalins utryddelsesleirer, som sekstiåring i Øst-Tyskland og til slutt som nittiåring i det forente Tyskland. I enda sterkere grad enn i 4 3 2 1 er historiske hendelser integrert i handlingen, men her er det Europas skjebne i hele det tyvende århundre som rulles opp - fra jødepogromer i Galicia, via nødsårene etter første verdenskrig til Hitlers og Stalins utryddelser, og endelig videre til det nye og "gjenforente" Europa. Stilen er sitrende og impresjonistisk, og synsvinkelen skifter raskt fra en person til en annen. Enkelte gjenstander (en samlet utgave av Goethes verker) og setninger ("Vær snill og ikke ramle ned trappa") dukker opp gjennom hele teksten og hjelper til med å binde de ulike delene sammen - som sølvtråder i en vev.
Til tross for alle sine likhetstrekk hører 4 3 2 1 og Alle dagers ende likevel hjemme i to forskjellige tradisjoner. Austers 4 3 2 1 må nærmest regnes som en klassisk dannelsesroman - som et slags firedobbelt portrett av kunstneren som ung mann - mens Erpenbecks Alle dagers ende ligger nærmere de greske skjebnedramaene i sin intense konsentrasjon om de skjebnesvangre øyeblikkene i hovedpersonens liv.
Det er ingen hemmelighet at Austers bok i stor grad er bygget på hans egen oppvekst, mens Erpenbeck ser ut til å ha brukt livet til bestemoren, Hedda Zinner, som et grunnriss for sin roman. Større avstand gir rom for større dikterisk frihet, og det er liten tvil om at Alle dagers ende er en mer vellykket roman enn 4 3 2 1, som med sin drøye 1000 sider nærmest drukner i sin egen fylde: Det kan være interessant å følge ett tenåringsliv i detalj, men fire parallelle liv blir i meste laget! Til sammenligning er Alle dagers ende - til tross for sitt dystre tema - et stilistisk oppkomme der forfatteren stadig velger nye litterære innfallsvinkler for å trenge til bunns i skiftende situasjoner.
