Vårt daglige konkubinat med matematikken

Det er forskjell på gaver. Vi som lever vårt liv blant ikke-lesere, må stort sett finne oss i å få enten bøker vi har plukket ut selv, eller et tilfeldig utvalg av årets bestselgere — hvis vi da får bøker i det hele tatt. Vi drømmer imidlertid om noe annet, om en gave som er plukket ut med stor omhu av en giver som vet at akkurat den boken vil passe til en som oss.

Den eneste andre i min familie som leste, var en fetter som jeg ikke kjente så godt fordi han var mye eldre og bodde et helt annet sted. Da jeg var seksten, fikk jeg likevel en bokgave fra ham. Jeg vet ikke helt hvorfor, men tanten min mumlet et eller annet om at han skulle flytte og måtte kvitte seg med en del av bøkene sine. Det var tre bøker, godt lest allerede: Jean-Paul Sartres Kvalmen, Klaus Rifbjergs Den kroniske uskyld og Robert Musils Unge Törless. De var utvilsomt valgt ut med omtanke — de to siste handler om tenåringer, og den første gikk rett inn i tidens intellektuelle diskusjon — det var simpelthen slikt et oppegående ungt menneske skulle vite noe om den gangen. Allikevel må jeg innrømme at den seksten år gamle versjonen av meg aldri helt kom under huden på Sartres skildring av middelaldrende, eksistensialistisk livslede.

Det var annerledes med de andre bøkene. Jeg forelsket meg i den kyniske og sårbare tenåringstrioen til Rifbjerg, og jeg grublet over de luftige spekulasjonene og de nedrige intrigene til Musils kadettskoleelever. Hva jeg fikk ut av unge Törless' kompliserte forhold til matematikken, kan jeg ikke lenger huske. Dette var før jeg egentlig hadde begynt å interessere meg for faget, men da jeg et år senere snublet over teorien for komplekse tall, husket jeg likevel Törless anfektelser over å regne med imaginære størrelser:

I et slikt regnestykke har vi til å begynne med helt alminnelige tall, som kan stå for meter eller kilo eller noe annet konkret, og i hvert fall er virkelige tall. På slutten av regnestykket har vi det samme. Men de er bundet sammen med noe som slett ikke eksisterer. Er ikke det akkurat som en bro som bare består av et brohode på hver side, men som man allikevel går over like trygt som om den var hel? For meg er det noe svimlende ved en slik måte å regne på; som om det fører meg et stykke på vei mot Gud vet hva. Men det som jeg virkelig synes er uhyggelig, er den kraften som ligger skjult i et slikt regnestykke og holder en så fast at en tross alt kommer velberget i land.

Han oppsøker den unge, ugifte matematikklæreren for å få en oppklaring, riktignok med noe blandede motiver:

Vanligvis var han nærmest genert og nokså reservert overfor lærerne og trodde heller ikke at de hadde noe særlig til overs for ham. Da han nå sto der foran inngangsdøren hadde han derfor også en sitrende fornemmelse av å ha kastet seg ut i et vågestykke, som mindre gikk ut på å oppnå en forklaring — for innerst inne hadde han allerede sine tvil om det — enn på å få en chanse til likesom å kaste et blikk bak læreren selv og inn i hans daglige konkubinat med matematikken.

Besøket blir en skuffelse, ikke minst fordi matematikklæreren mangler faglige og pedagogiske evner til å oppklare problemene (men det passer sikkert Musils formål godt, Unge Törless — Die Verwirrungen des ZöglingsTörleß — er ikke en bok der forvirringer lar seg oppklare).

Robert Musil (1880-1942) regnes i dag som en av forrige århundres største forfattere. Stilistisk er han ingen modernist, men temaene han tok opp, er de samme som vi finner hos mellomkrigstidens modernister. Som Törless gikk han på kadettskole, men valgte å bli ingeniør istedenfor å satse på en militær karriere. Heller ikke ingeniørfagene tilfredsstilte ham, og han fortsatte med doktorgradsstudier i matematikk, filosofi og psykologi.

Det er ingen tvil om at Musil hadde en ekte interesse for matematikk (hans definisjon av sjel var "det som kryper bort og gjemmer seg når noen nevner algebra"), og hovedpersonen Ulrich i det ufullendte hovedverket Mannen uten egenskaper er utdannet matematiker. Yrket spiller ikke all verdens rolle i romanen, men det understreker kanskje Ulrichs manglende evne til å akseptere de meningsløse konvensjonene til borgerskapet i Kakanien, Musils parodiske utgave av det døende keiser-kongedømmet Østerrike-Ungarn (det er de doble k'ene i "Kaiserliche und Königliche Monarchie" som ga Musil ideen til det kakofoniske navnet).

Før folk stormer til hyllene for å lete frem Unge Törless, bør jeg kanskje understreke at matematikk bare spiller en birolle i romanen. Egentlig er det et roman om maktbegjær, sadisme og fortrengt seksualitet — ifølge enkelte kommentatorer en profetisk foregripelse av nazismen.