Dualitet mellom kunst og matematikk

Mon cher,

jeg skriver for å dele forvirringen jeg har brukt de siste dagene på å bekjempe.

Det begynte da jeg kom over et maleri jeg malte i oktober i det Herrens år 1907. Det er et vidunderlig stykke kunst, om jeg får si det selv. Motivet er av piker i et middelhavslandskap om høsten, men skildringen er selvsagt mye dypere. Høsten blir i kunsten ofte ikledd kostymet av noe døende; en lumsk årstid som markerer den siste depresjonen til et menneskeliv, eller slutten av en æra. Jeg ser ikke på høsten slik. For meg er høsten noe levende og vilt; en vind av farge som blåser minnet av liv inn i verden. 

Jeg føler en unik form for stolthet når jeg beundrer mine egne verk. Følelsen skiller seg markant fra begeistringen for andres. For når man beundrer sitt eget verk, beundrer man ikke utelukkende det ferdige verket. Man beundrer også prosessen til skapelsen; samlingen av alle tanker og erobrede vanskeligheter som ligger bak de ytterste penselstrøkene øyet skuer. Privilegiet av å verdsette det utsøkte valget av farger er alene mitt, for jeg stod ensom i skråningen utenfor Montpellier da jeg oversatte sollyset til rosa og hvitt på lerretet.

Tematikken gjemt i fargene utspiller seg dessuten mye tydeligere for meg enn andre. Det er kun jeg som kjenner disharmonien mellom verdens farger og malingens nyanser. Skyggene i skråningen ved Montpellier i oktober så overhodet ikke ut som skyggene av maling på lerrettet malt oktober. Den mørke malingen er vinteren, eller puberteten pikene snart skal imøtekomme. Pikene har enda ikke innsett hva som står foran dem; jorda er fremdeles fargerik. Men du og jeg kjenner livets gang, mon cher. Vinteren kommer for oss alle, og hver gang et menneske overvintrer forvitrer en av dets medfødte farger.

Slik det er solsider, er det dessverre skyggesider ved å beundre sine egne verk. Spesielt er det én liten detalj ved maleriet som irriterer meg; en forargelig fille-detalj som fyller meg med større usikkerhet enn du kan ane. Du må tro meg, mon cher, når jeg skriver at jeg kjenner tanken bak hvert enkelt penselstrøk; hvert fnugg av himmel, hver gressflekk, nyansene til bladene. Alle disse tingene ble malt akkurat slik jeg ville male dem. Og motsatt: bare jeg ville malt dette maleriet slik. Hva kan så irritere meg ved et verk som med hellig presisjon gjenspeiler min eksakte visjon? Det har jeg allerede avslørt. Maleriet ble malt i en skråning ved Montpellier i oktober i vårherres 1907-ende år...

Mon cher, jeg forlot ikke Poitiers i 1907 i det hele tatt; jeg var opptatt med å videreutvikle målteorien min ved Universitetet. Hva kan jeg så si om saken?

Du vil anse meg som sprø, mon cher, men jeg føler jeg utelukkende kan konkludere slik: je suis deux. Ute i verden er det en franskmann dual til meg. Han bærer mitt gudegitte navn. Kanskje bærer han ikke mitt ansikt, men ansiktet hans er i så fall bare kamuflasjen til vår felles sjel, som vi hver for oss har vevet uutslettelig inn i våre fagfelt, og følgelig verden.

Alt godt,

Henri

Lisens: CC-BY-NC-ND

Takk til Tom Lindstrøm for sterksynt orakeltjeneste om Henri Lebesgue.

Takk til Shadia Olivia Kløvnes og Elisabeth Havsberg Seland for korrektur, kommentarer og gode forslag.