Å bli søvnløs av å telle fisk

41. 41 er antallet dyr jeg tok livet av i dag. Tror jeg. Kan hende det var færre eller fler. Jeg talte 41, men det er vanskelig å telle de når de enda er i live – de svømmer om hverandre, og man mister fort tellingen. Det er derfor mulig at aritmetikken ikke går opp. Dessuten døde noen helt forgjeves, hvilket statistikken burde reflektere; moralsk veier disse drapene tyngre enn de andre. De skulle ha blitt unngått. Det vil si, utsatt – frem til en forsker som behøvde noe annet enn fiskeøyne hadde drept dem. La meg derfor heller skrive: 35 + 6 er antallet dyr jeg tok livet av i dag.
       Seks fisk gikk rett i søppelkassa. Øynene var forurenset – de kunne jeg ikke forske på. Tror jeg. Jeg tror 35+6 stemmer, men det er mulig det var 34+7. Faktisk var det én fisk som bare bidro med det ene øyet. Det andre ble forurenset under drapsprosessen. Det er derfor rimelig å skrive: 34.5 + 6.5 er antallet dyr jeg tok livet av i dag. – Ikke at tallet spiller noen særlig rolle. Alle tall over tre er like, for etter tre slutter man å telle drapene som drap. Etter tre drap får man saktens dreisen på drepingen. Man kommer liksom inn i rytmen. Det blir ikke lenger snakk om å drepe fisk, men om å gjennomføre prosessen på best mulig vis; som en slags lek: Og ett – og to! Og ett slag i nakken – så slutter den å sprelle! – og to: et klipp med saksen, så er ryggmargen snittet av! Da er fisken død. For øvrig er det derfor jeg teller fisk på forhånd: da kan jeg tenke fullt på det å leke. Dreping er en lek som vekker mere iver enn man tror. Mens du dreper oppstår det en indre spenning – et sug i magen – som er distinkt fra alle andre primærsanser, som kåthet eller sinne. Og det er etter tre at du får dreisen på drepingen. Da skifter fokus til å drepe best mulig – du vil bli bedre til å leke, og hver fisk blir en spennende mulighet for å tilfredsstille vakuumet du har i magen. Det er dessuten noe befriende ved å gjøre noe som føles forbudt – noe som er voldelig. Endelig kan du slippe ut den frustrasjonen du har samlet over høylytte folk på trikken og kolleger som ikke rydder vekk kaffekoppen på pauseværelset. Så står du der med skadefryd og klipper over ryggmarger.
      Kan du drepe neste enda bedre? Bedre enn nummer fjorten? – for fjorten var det beste drapet. Du forbedret deg taktvis frem til fjorten, og fjorten – tenker du – var en fisk født for å drepes. Fjorten sprellet minimalt, så slaget ble lett å rette. Du fant dessuten umiddelbart frem til margen med saksen. Adrenalinet pumpet gjennom kroppen din. Aldri har noe vært så tilfredsstillende, som å drepe nummer fjorten. Du visste at du virkelig hadde prestert på nummer fjorten, og det gjorde deg nervøs for femten. Kunne du toppe fjorten? Dessverre ikke, for prestasjonsangsten inntraff, og du slo deg selv i tommelen i stedet. Reaktivt slapp du det du holdt i hendene: en hammer og nummer fjorten, hvilket utløste en fryktrespons i amygdalaen til fjorten, som traff linoleumsgulvet med et så veldig blodplask at det ene øyet sprakk. Du følte ergrelse over denne hendelsen. Ikke bare fikk du vondt i tommelen, men fisken som du ydmykt skulle avlive på en-så-human-som-overhodet-mulig-måte, hadde nå blitt utsatt for grov uaktsomhet, og var i mye smerte. Suget i magen ble avløst av en fyldig skyldfølelse, for du visste godt at fisken var blitt mishandlet, og det fikk deg til å hate den enda mer. Hvordan våger denne underlegne skapningen å tynge ned humøret mitt, når jeg tok alle mulige hensyn for å gjøre døden dens så bekvem som overhodet mulig? For å hente inn den tapte tiden lar du være å lamme fisken før du kutter over livssnoren. Rent moralsk var dette nok uheldig: 34 + 6 + 1 er antallet dyr du tok livet av i dag. Og da teller vi dessuten ikke med den myggen på kontoret, men alle vet at man ikke teller mygg. Jaja – tenkte du – nummer 16 blir sikkert bedre. Og drap nummer 16 ble bedre, for ydmykelsen du følte over drap nummer femten fordrev scenefrykten din.
      Du vasker henda etter du har drept deg lei. Så vasker du henda igjen og tar lønsj. Rundt lønsjbordet forteller du kollegene at dreping vekker sorg hos deg. Medlidende ymter de å kjenne seg igjen; veilederen din tok livet av ei ku i går. Hun skjøt den i hodet, forteller hun. Så slår samtalen over til en politiker som mente noe om dyrevelferd i laksenæringen.