Knitrelyden av regndråpene som traff kirketaket speilet lyden av prestens tunge tårer som teppebombet kirkegulvet foran alteret. Regnet hadde fyllt henne med håp. Endelig hadde hun fått en grunn til å stå opp. Kanskje noen uheldig sjeler kom til å gå tur ved kirken og ville søke ly under gudstjenesten? Kanskje det var en uteligger i nærheten som behøvde å føle seg snakket til, framfor forbi? Men disse menneskene eksisterte ikke. Hun hulket foran det fraværende publikumet på denne søndagsmorgenen. Hendene hennes holdt over kulen av skam hun var svanger med. Hun visste hun snart måtte føde dette gnagende spørsmålet: Hvordan kan jeg preke Guds ord når jeg har mistet troen? Presten satte seg med ryggen lent mot alteret. Inni henne bygget det seg opp et urskrik av skyldfølelse. Hun ville slippe det ut, men døra kom henne i forkjøpet. Kirkedøras rustne knirking brølte velkommen til en fremmed.
Topologen var gjennomvåt. På jakt etter en ny hobby hadde han investert i en symaskin, og med skyer i skue på horisonten virket det naturlig å sy en regnjakke. Han la merke til en skikkelse som lå nede foran alteret.
‘Unnskyld, har du det bra?’ spurte topologen. Presten skjelnet så vidt silhuetten av topologen gjennom de fuktige hornhinnene. Hun reiste seg og bøyde hodet for å tørke vekk snørr på en diskret måte.
‘Jo, det går…’ hun stanset og så ned i gulvet.
‘Nei, jeg er redd jeg ikke har det så bra, kjære fremmed.’
‘Har du brukket noe eller skadet deg?’, spurte topologen.
‘Nei…, jeg er redd jeg lider av noe mer abstrakt enn legemlige skader’, meddelte presten. Topologen trådde ut av inngangshallens mørke og inn i kirkesalens lys.
‘For en merkverdig regnjakke du har på deg. Har du laget den selv?’ utbrøt presten, med ønske om å gjenvinne noe autoritet. Hun studerte lappeteppet av PVC og gummi nærmere. Det høyre ermet var sydd igjen og på brystet var det et stort hull som glidelåsen smøg seg forbi lik en slange på jakt etter en mus. Topologen smilte.
‘Det stemmer. Er den ikke kontinuerlig!’ utbrøt han og lo hjertelig. ‘Den er ikke så praktisk, må jeg innrømme, men det bryr meg ikke så mye. Du skjønner, jeg har alltid foretrukket det teoretiske over det praktiske. Jeg er topolog.’ Han så seg rundt kirken et øyeblikk og fortsatte:
‘For en flott kirke dette er; jeg er glad jeg gikk meg vill her i området’. Presten så skeptisk på topologen, før hun spurte ham forsiktig:
‘jeg trodde topologer var eksperter på kart, hvordan kan du ha gått deg vill?’ Topologen dro fram det varme, heftige smilet igjen og forklarte:
‘Du forveksler oss med topografer; de som lager kart. Topologer er matematikere som driver med noe som heter topografi, … nei unnskyld! Topologi.’
‘Åh..’, hvisket presten forlegent, før topologen tilføyde: ‘Men topologer har også begreper for kart og atlas! Så du har egentlig helt rett’. Presten tvang fram et smil for å vise at hun verdsatte bortforklaringen hans, men hun maktet ikke dirigere blikket i hans retning.
Det ble stille en stund og topologen utnyttet øyeblikket ved å henge jakken til tørk over en stol. Han satte seg på første rad og bestemte seg for at han hadde brutt isen tilstrekkelig nok til å stille det vanskelige spørsmålet.
‘Tradisjonelt sett er det vel bakvendt at kirkegjengeren spør presten dette. Men si meg, hva er du fortvilet for, kjære prest?’. Hun lagde en grimase som om hun var glad på en melankolsk måte; lettet over å ha noen å betro seg til, men engstelig for å bli dømt. Innrømmelsens øyeblikk var noen sekunder unna. Hun fokuserte på å puste regelmessig, slik mange andre snar-mødre blir bedt om å gjøre på fødeavdelingen.
‘Jeg tror ikke lenger på Gud’, hvisket presten på utpust. ‘Etterlivet eksisterer ikke. Det er jeg ganske sikker på.’ Hun satte seg på alteret og holdt knærne til brystet. Matematikeren mante fram en mer seriøs mine og meddelte:
‘Det er leit å høre, kjære prest.’ Han visste ikke helt hva mer han skulle si. De satt og lyttet til regnet, helt til presten ikke lenger orket fraværet av samtale.
‘Tror du på Gud?’, spurte hun med hul stemme. Fornøyd over å kunne snakke om et abstrakt konsept framfor følelser, berettet matematikeren:
‘Det gjør jeg ikke. Vi matematikere har blitt opplært til ikke å akseptere noe uten bevis, er jeg redd … Men jeg liker ideen om Gud.’ Han nølte et øyeblikk, før han bestemte seg for å blande inn matematikken:
‘I den mer abstrakte matematikken er det viktig å vite at et objekt eksisterer før man i det hele tatt kan snakke om det. Hva angår Gud, så ser jeg ingen matematisk grunn til at Hen ikke eksisterer. Hva får deg til å konkludere slik?’
Presten gikk bort til topologen og lot ham holde spedbarnet hun hadde tullet inn i stolaen sin.
‘Si meg, hvis sjelen er udødelig, hvor holdt den til de 13.8 milliarder år vi mennesker ikke eksisterte? Den må ha eksistert i alle disse årene, for meningen med Guds rike er vel at sjelene som er, skal ha plass i himmelen, og ikke at sjeler skal skapes for å fylle en kropp som blir født? Så la oss anta sjelen har et værelse den befinner seg i når den ikke okkuperer et menneske. Hva er vitsen med å sende sjelen min gjennom kroppen jeg har i ynkelige 80 år, før den vender tilbake til værelset? Nei, det gir ikke mening. Livet er endelig. Det var ingenting som gikk forut livet og ingenting vil følge det.’ Presten tok tilbake spedbarnet og begynte å amme det. Topologen satt nå framoverlent med hendene over hodet og tenkte hardt.
Så fant han det, og i ett rykket han hodet opp, åpnet øynene, fisket kritt opp av krittlommen han hadde sydd på buksen og tegnet en figur på gulvet.
‘Se på denne grafen!’, kommanderte han begeistret.
‘Kanskje stemmer det du sier, kjære prest; kanskje det ikke er noe før og etter livet. Men det behøver ikke bety at livet er endelig! Bare se på grafen. Den modellerer et menneskes liv etter hvilken grad de opplever livet som meningsfylt. Langs denne aksen har vi tid, og langs den andre har vi livsoppfyllelse. Før og etter livet må den så klart være null, men her i livet så går den opp og ned. Husker du hva det betyr å integrere en sånn graf?’
‘Jo…, hadde det ikke med areal å gjøre?’.
‘Det stemmer! Integrerer vi denne grafen får vi arealet av det som ligger under grafen og over tidsaksen. Hva om dette integralet er livet?’
Presten var forvirret: ‘men arealet til denne grafen er endelig…, gir ikke det meg rett?’ Matematikeren smilte. Et skimt av himmelsk forståelse glitret i øynene hans.
‘Du har rett, men du er nødt til å ta hele bildet i betraktning. Hvis livet er arealet under grafen, hvorfor kan ikke etterlivet være den merkelige uendeligheten over grafen som strekker seg lenger og endeløst lenger? Hvorfor kan vi ikke leve livet samtidig som vi lever etterlivet? Når jeg ser på denne grafen ser jeg for meg en fjellkjede som forankrer den uendelige himmelen til jorda. For hvert sekund som tikker videre tegner du livsfjellet litt større, samtidig som etterlivet blir en liten uendelighet lenger. Mens du nå ser opp i fortvilelse kan det hende du står der oppe og ser ned på deg selv fra uendelig tid siden og mimrer om den uskyldige melankolien du følte da du var fjellklatrer og ikke en sky. Eller en stjerne, eller en regndråpe som faller vekk fra jorden og ut i det uendelige rommet.’ Presten satte seg foran tegningen og tenkte. Og tenkte og tenkte.
Topologen forlot kirken. Han skulle gjerne ha fulgt presten hjem. Alle villfarne sjeler fortjener tross alt å bli fulgt, tenkte han. Men det virket som at presten sto overfor et viktig valg, og han ville ikke forhaste henne gjennom veikrysset. Hun kunne tross alt forlate kirken alene. Eller bli, for den saks skyld. Han var glad for å ha snakket med presten. Han tenkte tilbake på samtalen idet tankestrømmen ble avbrutt av et fjernt, men skarpt skrik som kom fra kirken. Han klarte ikke å skjelne om det var vrælet til et spedbarn eller jubelropet til en kvinne. Det hadde sluttet å regne.
____________________________________________________________________
Lisens: CC-BY-NC-ND
Takk til Elisabeth Havsberg Seland for korrektur, gode kommentarer og innspill.