Blant de store mysteriene i verden finner vi Beethovens andre. Til tross for at Ludwigs symfonier er verdenkjente så er det ingen som kan si at de virkelig kjenner hans andre. Ei heller er det ingen som kan stave navnet til Elise. Denne gåten vil nok forundre musikkvitere, men matematikere vil kanskje forstå den.
Blant redskapene i matematikerens pennal ligger det et forferdelig instrument. Vi bærer alltid med oss en penn som bare kan skrive uriktig, men som alltid brukes bevisst, og ofte til stor nytte. Pennen brukes når matematikere skal skrive ned kompliserte sannheter som de kan forenkle ved å gjøre dem uriktige. Det synes andre matematikere er greit, så lenge uriktighetene blir tydelig informert om. På perverst vis har matematikere altså et begrep om å skrive feil på riktig måte. Denne pardansen mellom leser og skriver kalles misbruk av notasjon.
Den konkrete definisjonen av å misbruke notasjon er å navngi en ting med et navn som allerede betegner noe annet. La oss ta for oss et eksempel. Blant musikkvitere og folk flest er det vid enighet om at Beethovens andre betegner den andre symfonien Beethoven komponerte. I denne teksten misbruker vi denne notasjonen ved å betegne Beethovens andre som noe helt annet. Jeg har bestemt at Beethovens andre skal bety Ludwigs nest største lidenskap, og jeg gjør dette med god grunn. Det er nemlig en hel del sladder som omgir kjærlighetslivet til vår venn komponisten, og kjenner jeg mitt publikum riktig så tilgis jeg for å hengi dere med søt, spekulativ snakk om affærene til en ytterst død mann.
Som mye annen gossip stammer ryktene rundt Beethovens intime forhold fra en tilfeldig overtredelse av hans privatliv. Etter hans død ble det oppdaget et lite skrin med tre usendte brev til hans 'udødelige elskling'. Kjennere av Beethoven har spekulert lenge over identiteten til kvinnen. Flere kandidater har blitt foreslått, men bevismaterialene utelukker for få av dem. La meg skrive dette på en annen måte, og tillat meg å misbruke notasjon: det er ingen som kjenner navnet til Elise.