Hvordan var nå dette igjen? Han begynte vel med å tegne en kurve. Sånn; det er bare en vanlig graf. Så tegna han en linje gjennom to punkter på kurven; eller var det en annen kurve gjennom to punkter på den første? Nei, tegningen han lagde var av en linje gjennom en kurve. La meg tegne linjen med grønn så blir det mer oversiktlig, så slipper jeg bli skjelven av å se på tegningen slik jeg blir når folk tegner figurer med bare kulepenn og får ensfargede tegninger der det er umulig å skille den ene blå streken fra den andre og alt annet på papiret fra strekene. Bare tanken på sånne tegninger gir meg høye skuldre slik jeg fikk i sted da jeg ble stressa over at jeg ikke forstod forklaringen til Julie med tegningen hun lagde som var så rotete at jeg ble fullstendig distrahert så jeg bare måtte nikke med helt til hun ble ferdig og så forventningsfult på meg og jeg mante frem et smil og sa takk mens jeg følte meg dum fordi jeg ikke skjønte noe av forklaringen jeg ikke fokuserte på fordi jeg er dum selv om jeg vet at jeg ikke er dum bare jeg tenker over ting på min måte skjønner jeg ting og det er ikke en løgn for det er bare sånn matte er ja dum er jeg ikke det hadde bare vært lettere om folk kunne forklart ting på min måte med flere farger kanskje. Men nå har jeg tenkt meg bort. Jeg er ikke dum. Du er ikke dum! Og vet du hva? Hvis du bare skjønner dette får du siste stikk; ingen kan si du er dum da!
Så var det den linja da. Ideen var vel å flytte det punktet her nærmere det andre også skal linja liksom bli den deriverte. Men hvorfor driver vi og flytter på ting når vi aldri har gjort det med andre ting. Er det en regel? Hva om punktene flytter seg mot hverandre eller om punktene flytter seg langs kurven i samme retning like raskt som om den ene jager den andre eller hva om nei fy søren så lei jeg har blitt av hva om hva om hva om. Hva om jeg heller dropper de stygge tankene og heller tenker riktig for det er det jeg vil tenke på matten på matten på tenke på matten på tenk bare tenk på tenk tenk! Nå tenker du ja men ikke på matte for du er ikke laget for å tenke på matte nei det vet du godt så altfor godt du kjære du som ikke er som Julie som bare konsentrerer seg og ikke tenker på hvor dum hun er fordi hun ikke er dum som deg som deg som ikke klarer tenke på matte som til slutt slutt slutt slutt slutt SLUTT! Pust dypt inn. Og ut. Og inn igjen og ut. La oss begynne på nytt, du og jeg. La oss enes, nei, la oss møtes; slik som disse punktene! Klart vi aldri vil møtes helt, men nære kan vi vel bli? Neimen, var det ikke akkurat det foreleser sa? Det var det! "La dette punktet stå stille og la det andre komme vilkårlig nærme det første" sa han og pustet høyt inn i mikrofonen og jeg ble irritert men irritert er jeg langt fra nå for når jeg tegner punktene tett inntill hverandre så vil streken gjennom dem nesten bli tangenten og flytter jeg punktet på kurven enda tettere inntil det andre sånn at det virkelig ikke er et fnugg av pusterom mellom punktene som ligner siamesiske tvillinger med utstrakte armer der armene er streken mellom punktene som nå smelter sammen til tangenten og klyp meg for faen det løste seg fordi tangenten i det punktet har stigningstall lik den deriverte!
Herregud så deilig varm følelsen av å kaste av seg tvilens kalde tvangstrøye er! JEG ER ET GENI! Det skal sies at jeg har mine øyeblikk! Man kan vel trygt skildre meg en ridder som har drept en drage. Det blir kanskje å ta i litt vel, faktisk. Så vanskelig var det jo egentlig ikke. Når jeg tenker over det så var det hele virkelig ganske logisk. For å være ærlig så begriper jeg ikke helt hva det var jeg ikke forstod til å begynne med. Hvordan kan man ikke skjønne noe så opplagt som dette?
Gud jeg hater at jeg er så dum. Jeg skulle ønske jeg var Julie.