I sommer oppdaget jeg to fantastisk vakre verselinjer som jeg har bestemt meg for å stjele.
Det herlige ved å lese lyrikk er at man har privilegiet av å kunne tolke og lese tekster slik man ønsker. Hva forfatteren til et dikt mente å uttrykke med diktet bestemmer ikke hvordan du vil lese det; du får lese og tolke diktet som du vil.
Til tider bergtas jeg av verselinjer eller ordknipper som isolert gjør et større inntrykk på meg enn det diktet i sin helhet gjør. Årsaken til dette er at disse samlingene av ord danner en spesiell kobling hos meg. Kanskje det uttrykker en spesiell opplevelse jeg har hatt, eller setter ord på en tanke liggende i dvale bak sceneteppet til underbevisstheten. Når jeg treffer på slike fraser, samler jeg dem. Så tar jeg dem fram når jeg får lyst til å tenke.
Denne gangen fant jeg noen verselinjer jeg vil dele framfor samle. I mitt hode beskriver disse linjene det vidunderlige øyeblikket, men det ville vært urimelig av meg å anta at dere som leser tenker likt som meg. Dere har tross alt privilegiet av å tolke alt jeg skriver feil.
Det vidunderlige øyeblikket er det jeg kaller øyeblikket man innser løsningen til et problem man har grublet over i lang tid. Du har kanskje opplevd øyeblikket et par ganger i mattetimene på skolen; den utrolige følelsen av at motstridende tanker som gnager vekk forstanden din, fordufter. Plutselig fatter du ikke hva det var som forvirret deg til å begynne med. Det vidunderlige øyeblikket etterlater oss nyfødte, men bare i et par sekunder. Så blir alt dølt igjen.
Det vidunderlige øyeblikket er narkotikumet alle matematikere ruser seg på, og i dag er jeg dealeren din. Jeg har forsøkt å bygge et skall rundt to verselinjer i William Wordsworth’s dikt ‘She Was a Phantom of Delight’ (som du kan finne her) i et forsøk på å dele rusen vi matematikere jager. Hold pusten når du setter nålen!
Wordsworth and the Wonderful Moment
How mysterious, this proposition unproved;
How goes one about a problem unmoved?
How mysterious, this vast machine
Sculptured in arboreal pristine;
Robed in fruits and leaves and dreams
Yet, no twigs support these gleams;
Like starlight in the endless night
I navigate with meagre sight;
But for every star that I discover
Daylight pierces midnight cover;
Sunrays pounce at carapace steel
Shattering armour in sudden reveal;
And now I see with eye serene
The very pulse of the machine;
The cog and coil of every arrow
The assumption seeds behind the harrow;
The argument that’s always been
That never now can be unseen;
Ingrained through roots into the soul
By soilgrown steel extended, whole;
But the moment passes.
You are in a room.
_________________________________
Lisens: CC-BY-NC-ND
Takk til Shadia Olivia Kløvnes for korrektur og til Elisabeth Havsberg Seland for korrektur og gode tilbakemeldinger.