Jeg kom til Svalbard i begynnelsen av juli. Allerede fra lufta under innflyginga til Longyearbyen møter jeg magien i det spesielle landskapet. Daler som er gravd ut av store isbreer, bratte fjellvegger hvor tyngdekrafta har fått overtaket og lagdelte bergarter som bare venter på å fortelle historier om gamle hav, store fjell og tropiske skoger.
Da jeg bestemte meg for å ta et semester på UNIS, valgte jeg å starte med et sommeremne i ukene før høstsemesteret. Jeg trengte ikke studiepoengene, men tenkte det var spennende å lære mer om hvordan klimaet endrer landskap og miljø i et polarområde som Svalbard. Jeg søker på «AG-220 Environmental Change in the High Arctic Landscape of Svalbard». Det er et av de beste valga jeg noen gang har tatt! Etter fem intensive uker sitter jeg igjen med mye ny kunnskap, masse felterfaring og – kanskje viktigst av alt – nye venner med felles lidenskap for naturvitenskap.
Det er mye feltarbeid i AG-220, så vi får nærkontakt med den vakre naturen og det spesielle landskapet. Den største opplevelsen er uka i Linnédalen. I stedet for å høre på noe som minner om forelesninger ute, gjør vi feltarbeidet selv med veiledning fra lærerne. Vi går milevis i isbjørnen og polarrevens rike, henger timer over båtripa for å løsne temperaturloggere og måler geokjemien i store og små bekker. Jeg hadde ikke bytta ut intensive feltdager på Svalbard med en sommerferie på stranda i Sør-Norge for alt i verden. For en sommer på Svalbard er intens – både i naturen og opplevelser!
Tre dager etter at vi kom tilbake til Longyearbyen fra Linnédalen ble første delrapport til IPCC sin sjette klimarapport publisert. Det ga oss et ekstra fokus på hvor viktig det er å studere klima- og miljøendringer i Arktis. Vi unge naturvitere har en utrolig viktig jobb i samfunnet i årene som kommer. Det er vi som må hjelpe vanlige folk med å forstå alvoret.
Vakre Svalbard som jeg har blitt så glad i kommer til å endre seg mye når klimaet blir varmere. Dataene vi samla inn under feltarbeidet i Linnédalen viser at endringene skjer raskt. Linnébreen har trukket seg mer tilbake, mer av permafrosten tiner og temperaturen i Linnévatnet øker. Studentene som tar emnet allerede om fem år vil møte et litt annet landskap.
Nå er høstsemesteret godt i gang. Jeg tar emnene «AG-210 The Quaternary and Glacial Geology of Svalbard» og «AG-211 Arctic Marine Geology». Emnene er lagt opp til å følge hverandre gjennom semesteret. Det er ekstra spennende å lære om isbreer og istider når vi i det ene emnet lærer om hvordan vi kan forstå landformer på land, mens det andre lærer oss om mye av de samme landformene, men denne gangen på havbunnen. Når isbreer smelter tilbake, legger de igjen mønster med ulike landformer. Disse kan vi lese som et fingeravtrykk. Er vi gode «detektiver», klarer vi å løse «gåtene» og forstå hvordan isbreen har oppført seg.
Når vi gjør feltarbeid på UNIS bruker vi ordentlig utstyr til å gjøre målinger. I AG-211 skal vi være en uke på en forskningsbåt og samle inn egen data. Da kommer vi til å bruke flere instrumenter som vi lærte teorien bak i et av geofagene på UiO. Og dataene vi samler inn til semesteroppgavene våre, blir seinere brukt av andre forskere. Da betyr studentarbeidet noe mer enn bare ny lærdom og oppgaveskriving.
Selv om jeg er geologistudent og glad i stein, gleder jeg meg også over dyrelivet i Svalbardnaturen. Det er ikke mange studenthjem hvor du kan hilse «god morgen» til en flokk reinsdyr når du drar gardinene bort fra vinduet. For i Longyearbyen går reinsdyra rundt i gatene.
En feltdag i sommer møtte vi en nysgjerrig liten fjellrev. Den tusler helt bort til oss mens vi spiser lunsj, men den må gå sin vei uten pizzasnurrer i magen. Jeg tror den synes det er underlig med de rare studentene som sitter og spiser.
På Kapp Linné møter vi isbjørnene. Mens vi spiser middag, ser vi plutselig tre isbjørner gå langs stranda et stykke unna. Vi går ut for å se på dem med kikkert. Det er en mammabamse med to unger. De kommer nærmere og nærmere, og til slutt må sjefen på Isfjord Radio skyte med signalpistol for å skremme dem vekk. Dagen etter ligger den lille familien oppe i en av dalsidene i Linnédalen.
På UNIS lærer vi mye om sikkerhet i felt. Da isbjørnene lå oppe i dalsida bytta vi på å følge med på dem i kikkert. Selv om isbjørnene er fine på avstand, er de ikke kosebamser hvis de kommer for nær.
Da jeg kom opp hit var det midnattssol. Sola har vært med som en trofast følgesvenn på mange eventyr. Nå går det mot mørkere tider. Om bare to uker er det helt mørkt. Selv om jeg kommer til å savne de vakre fargene på Svalbard landskapet, gleder jeg meg til å oppleve mørketida. Da blir det andre lys som er følgesvennen i det arktiske eventyret.
Lurer du på om du skal ta et semester på UNIS? Da har jeg ett råd til deg: ta sjansen! Du kommer til å lære mye nytt. Du blir skikkelig god på å gjøre feltarbeid. Og du får venner fra mange land. UNIS på Svalbard er et internasjonalt miljø. Men jeg vil også «advare» deg: Du kan komme til å bli glad i magiske og vakre Svalbard. DET kan bli en livslang kjærlighet.
