På laben

Dagens forsøk var ekstraksjonsteknikk. Forestill  deg at du går på bar i Tyskland og bestemmer deg for å prøve noe nytt. Så du bestiller "Alsterwasser" eller "Radler" i ølkartet, og blir litt frustrert når du ser at du har fått 50/50-mix av pils og brus. Da skulle du ønske du var kjemiker og kunne ekstrahere de begge fra hverandre. Bortsett fra at det nok ikke går an for øl/brus-mix så er det omtrent det samme vi gjorde i dag.

Det første som møtte oss på laben var en masse rot. Trolig er "Praktikumslabor" her det samme som søppeldynge for kjemi-doktorander. Da jeg skulle trekke en stol ut fra under et bord støtte jeg borti dette apparatet med albuen:

Hvis jeg hadde tatt det fordypende labkurset i organisk kjemi hadde jeg tydeligvis lært det å kjenne. Nederst i en kolbe tilkoblet noen ganske slitte gummislanger fløt det noe sånt som en halv liter kvikksølv. mmmm.. deilig kvikksølv.

Ikke så betryggende at de bare lar sånt ligge og slenge. men samma det. Kvikksølvet i den beholderen gikk ingen veier, det bare skvulpet litt rundt etter støtet fra min albue. Vi gikk igang med oppgaven som bestod av en diskontinuerlig og en kontinuerlig ekstraksjon. Vi skilte eddiksyre fra butylacetat med vann og titrerte det med vanlig lut for å bestemme konsentrasjonen i begge faser.

Den diskontinuerlige måten er jo bare å fylle alle stoffene (unntatt luten) i en sånn ekstraksjonsbeholder (som jeg aldri husker navnet på), riste løs og vente til de to fasene skiller seg. Eddik, som er syre, løser seg selvfølgelig best i vann. Vi rista løs og titrerte så det suste. 24 titraksjoner for hånd tok ganske mye tid, men så mange repetisjoner behøves tydeligvis for å få fine fasediagrammer og for å holde oss bachelorstudenter fra gatene.

Her er en ekstraksjonstrakt (husker fortsatt ikke navnet på dem, Schütteltrichter på tysk) som tydeligvis er eldre enn meg. Sånne ting går da vitterlig i knus etter 1-2 år, men kanskje man kjøper opp et par millioner av gangen. Intet glassutstyr ble skadet under dagens eskapader. Vi er profesjonelle.

Kontinuerlig ekstraksjon var mye mer spennende, men det var også ganske kjedelig. Til gjennomføringen her brukte vi en svær motstrømskolonne fylt med glasperler og sendte vann og butylacetat inn fra hver sin ende for å blandes og overføre eddiksyre fra en fase til en annen.

Vann gikk inn på topp, butylacetat på bunn. Vannet liker å ligge nederst og tvinger butylacetat opp til det ene utløpet, mens det selv går nedover til det andre. Etterpå måtte vi nok en gang titrere raffinatet og ekstraktet, til mye skrekk og gru.

Nærbilde av fullkolonnen her over. Nei, det er ikke is inni. Det er ikke "Alsterwasser" vi lager her. Kolonnen var selvfølgelig litt defekt den også, så vi fikk litt vann i raffinatet.

Til slutt en liten kuriøs ting vi fant stående på en av benkene.

Dette er vel en høytrykks-(eller kanskje lavtrykks)destillator, men den ser ut som noe som er snekret sammen ved hjelp av bestemors gamle stuebord. Særlig føttene til gryta hadde veldig fine inngraveringer, noe som får meg til å nesten tro den måtte være fra 1800-tallet. Det er vel de eldste tingene som varer lengst.

Etter vel ni timer på lab i dag er jeg litt sliten. Butylacetat og eddik er ikke spesielt skumle stoffer, men de lukter heller ikke særlig godt. Butylacetat lukter litt som sekken din når du finner igjen bananen du la i den for en uke tilbake, bare litt mer konsentrert. Eddik vet vi alle hvordan lukter. Nå er vi litt slitne begge to, og ser frem til å bare skrive protokoll.