Økologisk mobil og unyanserte følelsesutbrudd

Jeg lyver aldri så mye som jeg gjør når jeg snakker spansk. Eller, jeg lyver ikke, jeg bare orker ikke strevet med å forklare meg på min litt enkle spansk. Jeg skulle ordne med simkort og abonnement på spansk, og jeg og kassereren småsnakker litt løst og fast om om mobiler. Etterhvert spurte han om min,
«Hvilken modell har forresten du?»
«Fairphone, altså en fairtrade mobil»
«Nei det har jeg aldri hørt om, hva er det for noe?»

«Den er etisk produsert, og ganske miljøvennlig. En kan bytte ut deler og slikt..»

«Ah, den er økologisk altså?»

Det er nærme nok.

«Jepp»

Sånn går de fleste samtaler. Selv med det nivået jeg hadde på spansk fra før av, er mer tekniske samtaler vanskelige. Og dialekten her i Katalonia er utrolig vanskelig å forstå. Jeg prøver å spørre når jeg ikke forstår, men det blir en del smiling og nikking. Som regel blir jeg tatt på dette da. For spanjoler har sterke følelser, og de uttrykker som oftest det ekstreme. Smiling, nikking, mhming er ikke noe de bruker, og i samtaler forventer de sterkere reaksjoner. En blir ikke irritert, men sint. Ikke fornøyd, men glad! Så de nøytrale signalene vi nordmenn er så flinke er bare å legge på hylla. Her skal følelsene fram!

Livet i Spania er bra da. Folk er generelt mer glade, mer fornøyde og tar livet mye mer med ro enn vi gjør i Norge. Har du en avtale, men kommer 20min for sent gjør det ingenting. Den du skulle møte har da satt seg ned for en øl i parken. Null stress. Til og med til de seriøse avtalene, som kontraktunderkskriving for leiligheten, kan en møte sent til uten at noen bryr seg. Hun jeg leir fra møtte 30 min for sent, og et «beklager» kunne jeg se langt etter. Leiligheter viste seg da å være et skikkelig prosjekt. Her gjelder første mann til mølla, som vi lærte på den harde måten. Som de nordmennene vi er hadde vi i dagene før vi dro ned til Valencia begge avtalt flere visninger på søndagen. Innen lørdags kveld hadde jeg 2 igjen. Resten av leilighetene var tatt. Heldigvis fikk jeg bli med Kari på to av hennes visninger søndag ettermiddagen, og innen vi la oss hadde begge fått husly!

Spania er kanskje litt for avslappet, veldig hyggelig og tanken om at en er sin egen lykkes smed står sterkt. En må stå på sitt for å komme seg frem, være direkte og veldig ærlig. Du må kjempe for din plass i veibanen, oppmerksomheten til kelneren og for å ike bli ansett som guiri. Det er veldig uvant, men og helt fantastisk. Jeg kan godt bli værende her.

Fred ut