5. Enhjørningsoppkast med en touch av drag queens

Kjære leser, kan jeg kalle deg leser, jeg føler vi har kommet nærme nok hverandre til at jeg kan droppe Herr/Fru Av blogg. Har du noen gang hatt et problem som du vet hvordan man løser, men du fortsatt ikke får til? Vel det er litt sånn programmering er. For de fleste av dere er nok programmering et litt fjernt konsept, men jeg skal prøve å forklare følelsen av det. Du skjønner man har et problem som skal løses. For å løse dette så må man snakke med verdens mest bokstavelige mattegeni, tenk Sheldon Cooper, men verre… Alt må skrives i riktig rekkefølge, alt må stemme, ikke et komma kan stå feil, da får geniet et sammenbrudd på nivå med en 3-årings raserianfall og alt blinker rødt. Du kan jo så spørre deg om hvorfor noen utsetter seg for dette frivillig, ikke vet jeg, det er ikke sånn at dataprogrammere får et dametekke(eller mannetekke, vi er tross alt i 2016 og Berlin!) likt fotballspillere eller tjener like mye som skipsrædere og sånn jeg har forstått det er alt de gjør å røyke sigarer. Nei folk som har programmeringstendensen utsetter seg for dette gang på gang, der den eneste gleden er når mattegeniet endelig forstår hva man sier og gjør det, er det ikke flott… Du spør kanskje deg selv «Hvorfor snakker han om programmering?» Det kan ha noe med at jeg har programmert en god del i det sist og som de fleste andre datafolk med en sengedeadline som for lengst har passert… Stirrende på ørten youtubevideoer, ikke om hekling, men noe som omtrent er like populært blant mennesker som ikke er halvt sinnsvake. Skolen har altså virkelig begynt…

Skolen i seg selv er ikke for ille, det er såklart hindre som kan være smått irriterende. Et av disse er at skolen ikke har noen datalabber… Når mye av oppgavene vi får er basert på programmer man ikke så lett får tak i til hjemmemaskiner så blir det ekstra gøy. Alle datamaskinene blir brukt til skoletimer så det er vanskelig å jobbe med det utenom timer. Løsningen (som også tyskerene bruker) er å snike seg inn i en klasse (som om man skulle vært med i en Mission impossible film) før den starter og så å sitte gjennom klassen. Dette blir litt vanskelig når læreren stiller deg et spørsmål om hierarkiske datastrukturer og det eneste svaret du kan gi er øhhh, bitte. Berlin får fram den hemmelige agenten i oss alle…

Lærerene her nede har også en annen fasinasjon, flerfargede whiteboardtusjer. Du burde se når de virkelig skal illustrere noe, de trasker de bort til kateteret, gnir seg litt i hendene, åpner et eget etui, jeg gjentar et spesialetui for personlige whiteboardtusjer, tenker i 10 sekunder før de omtenksomt tar opp alle fargene mellom fingrene(som en whiteboardtegnende wolverine) og trasker bort til tavlen. Når de så skal tegne på tavlen koser de seg, mens de bruker alle slags farger for å illustrere alle slags mulige ting. Grønt, rødt, blått og svart. Som om de lagde et dårlig tegnet mesterverk av et flytdiagram eller grafikkprossessor. Når de er ferdige stiller de seg tilbake og ser på hva de har laget, puster lettet ut og snur seg til overaskelsen at de hadde en klasse å undervise, de eneste ordene som slipper ut av munnen deres er det veldig tyske genau mens elevene ser på enhjørningsoppkastet som pryder tavlen.

Berlin byr på mye, det skal det ha. Jeg har vært på en engelskspråkelig standupklubb to ganger nå. Klubben byr på konseptet semi open-mike. Noe som betyr at du slipper de litt for fulle menneskene som tenker at de kan en vits eller to, men glemmer den ene de faktisk kan halveis inn i fortellingen og så innser at 5 minutter er en god del tid mer å fylle enn man skulle tro, jeg snakker ikke av egen erfaring her bare så det er klart. Jeg har også vært på karaokebar for andre gang. Dette er ikke den norske varianten heller, der en DJ tror han har blitt hyret til å spille musikk, men oppdager til stort sjokk at det var DJ for karaoke det sto i annonsen. Dette er karaoke i ekte Berlin ånd, dragqueendjer og hele pakka, litt liv altså. Da jeg sist dro dit og skulle synge hadde jeg valgt en sang jeg var ganske sikker på. Navnet Sebastian er et ganske vanlig navn i Tyskland, dette er jeg ikke veldig vant til i Norge og da jeg innså at det ikke var min sang, men Y.M.C.A som skulle synges, så ble det til at jeg sang Y.M.C.A… 

Jeg har ikke bare sunget klassikere fra 70-tallet, jeg har også spist ute. Det er en av fordelene med Berlin. Det er veldig mye forskjellig og billig mat her. Dette gjør at man faktisk kan unne seg et måltid ute en gang i blant. Jeg og en venn dro på indisk gatekjøkken, dette var ikke den typiske indiske gatekjøkkenet heller, dette var hipstere med hipsterluer og skjegg som lagde maten. Jeg måtte også vandre ved siden av en av Berlins mindre kjente turistattraksjoner, Görlizer park. Dette er stedet folk skaffer seg de mer ulovlige tingene fra. Man får ikke alt i en späti… Stedet har mange gode resturanter og barer, så sålenge du ikke har noe imot om å bli spurt 17 ganger om hva skjer fra totalt fremmede, dra og besøk byggene rundt Görlizer park.

Til neste gang, Hey man whats up, you need something?