6. 5-åringers brunostkåseri

Nå gjør jeg noe jeg aldri har gjort før, jeg skriver på et fly. Svevende 30 000 fot (ca 10 000 meter) hvorfor driver vi med de fotgreiene egentlig? Er det noe pilotene sier for å virke kulere? Noe de krangler seg til i forhandlingene som sinte 5 åringer, «Jeg vil si 30 000 fot! For det er større enn 10 000 meter». Piloter er vel litt som 5 åringer tror jeg, de kler seg i kostymer så ofte som mulig, elsker store raske maskiner og elsker blinkende knapper… Hvorfor skriver jeg på et fly er vel også et gydig spørsmål, har jeg blitt utlevert til politiet for ulovlig smiling eller fordi bloggen beveget seg litt for langt ut av kåserisjangeren, politiet er tross alt ganske strenge her nede, spesielt humorpolitiet, men neida, jeg har vært hjemme for første gang siden jeg kom ned hit. Noe som alltid er veldig hyggelig, en mulighet til å fråtse og sove litt ekstra lenge, desverre er ikke Norge verdens beste reisemål i november og da jeg befant meg ved gaten oppover var det noe som ikke stemte helt, skal jeg virkelig lenger nord? Det er en følelse jeg tror mange nordlendinger står med når de bytter på Gardemoen, «Ja her var det deilig 20 grader, jeg «gleder» meg virkelig til å komme til et sted der varmeste temperatur er 10 celcius, naturen er ihvertfall fin når det er sommer og ikke konstant mørkt…» Vi nordmenn, vi nordmenn. Så nå reiser jeg altså ned igjen til dette merkelige stedet Berlin og lurer på hva det kommer til å by på. Jeg er omtrent halveis i Berlinturen og det er jo spennende, jeg har enda ikke blitt knivstukket eller enda verre, tysk(grøss). En skjebne uten humor og enorm direkthet, norsken står enda fast. Noe som kanskje tyder på dette er huskelisten og handlelisten som var satt sammen før avreise tilbake til tyskland, den hadde nemlig få punkter, men en av disse var brunost. Tidligere i oppholdet fikk jeg smake fra en av australienerene dette de kaller vegemite, et gjærekstrakt, som ved første glans kan se ut som sjokoladepålegg eller tjære og som smaker næremere det siste enn det første, enormt salt… Jeg lovet da at brunost skulle tas med, og dette er da nå gjort, liggende i håndbagasjen min, som en baby, som det mest verdifulle jeg eier, for hvis det er en ting det er vanskelig å få tak i utlandet så er det nasjonalskatten brunost. At jeg ikke har en ostehøvel får være et problem for en annen tid. På handlelisten sto også freia melkesjokolade og akevitt, skulle tro man hadde blitt patriot… Det farer ihvertfall ned igjen til mer skole og en normal hverdag igjen.

Skolen er som alltid for det meste likt, læreren babler på Tysk og jeg nikker, mens jeg desperat prøver å skjønne hva som blir sagt, «du hast ein gablerstaffler in deine tasche» ja, meget interresant. Som ved mange andre høyere utdanningsinstitusjoner takker man læreren for undervisningen, men her skal man ikke gjøre det på noen normal måte. På universitetet klapper vi, vi klapper litt mer eller litt mindre basert på forelesningen, men vi klapper. Normalt nok. Tyskerene derimot de banker i bordet… Ikke bare banker de, de slår knokene sine i bordflaten, som skaper en tordnede lyd av trøtte tyskerknoker. Denne tordningen av tyskere som gleder seg til enorme mengder mat til lunsj eller til å komme seg hjem, setter en stakkar ut første gang man er der. «Danke schön für mich» Bang, bang, bang. Når man da har sittet i enorm oversettelsesfokus og naboen begynner å banke i bordet som om vi var på oktoberfest kan det hende at man skvetter… 

Jeg nevnte tidligere at Tyskerene er litt direkte, eller ikke litt direkte, veldig direkte. Det kan også forekomme at de er litt sure, og jeg tror jeg har funnet ut av hvorfor. Du skjønner Tyskerene har ikke en eneste behaglig stol i hele landet. Uansett hvor du sitter, enten det er hjemme, på kafee eller på skolen så er alt av hardt hardt tre. Det hender det er en sofa et sted, men da skal den være den hardeste sofaen du noensinne har sittet på og personen som har installert den brummer allikavel. Da jeg kom hjem og jeg endelig fikk sitte i noe som er å regne som en stol trodde jeg noe var galt. Finnes det stoler som ikke gir deg ryggproblemer og bak-verk?(Den her er like bløt som den myke stolen føltes) Det er ikke rart at du har en gruppe mennesker som er stivrygget og direkte når de aldri har sittet på noe som kan minne om en behagelig stol. Som oftest setter de seg ned på de harde stolene sine og ekslamerer «Diz iz zatisfactory» før de så gaffler i seg kjempeporsjonen med mat vi får servert i kantinen. 

Nærbutikken har heller aldri hørt om konseptet handlekurv, dilemmaet man står ovenfor hver gang man skal handle om man skal ta en vogn eller om man risikerer å bære alt er derfor et spørsmål jeg ofte må ta stilling til. Som oftest ender det på det siste og balanseringsevnen min har vokst betydelig, pasta og grønnsaker blir balansert og holdt på toppen av en flaske vodka som så er stablet på topp av en ølkasse, kanskje jeg burde ta den vognen litt oftere….

Berlin, jeg er snart tilbake, til da, bang, bang, bang.