Et av hovedmålene i partikkelfysikken idag er å forene ulike fundamentale krefter til en storforent teori som kunne gi en mer elegant forståelse av organiseringen av universet. En slik forenkling av Standardmodellen kunne kanskje hjelpe oss til å finne svar på spørsmålene våre og peke ut fremtidige områder å studere.
James Maxwell tok et langt skritt i denne retningen da han forente elektrisitet og magnetisme. Og nå forstår fysikerne at ved høye energier er elektromagnetiske krefter og svake kjernekrefter forskjellige sider av den samme kraften ("den elektrosvake kraften").
I sine senere leveår forsøkte Einstein, men uten å lykkes, å formulere en teori som forente gravitasjon og elektromagnetisme.
I årevis har fysikere lett etter, og funnet, forente teorier.
1861-1865
I en serie avhandlinger beskrev James Maxwell sammenhengen mellom elektriske og magnetiske felt, og forente dem til elektromagnetismen. Dette arbeidet ledet til de berømte Maxwells likninger.
1881-1884
Hertz demonstrerte radiobølger og fastslo at radiobølger og lys begge er elektromagnetiske bølger, men med forskjellige frekvenser -- som forutsagt av Maxwells teori.
1967-1970
Glashow, Weinberg og Salam foreslo en teori som forener elektromagnetiske og svake vekselvirkninger.
De forutsa massen til W-bosonet som formidler svake prosesser slik som beta-henfall, og forutsa en ny type svake vekselvirkninger og dens kraftformidler, Z-bosonet. Slike prosesser ble snart etter påvist. De forutsa også Higgs-bosonet.
1979
Glashow, Weinberg og Salam delte Nobel-prisen for sine bidrag til utviklingen av den elektrosvake teorien, fire år før oppdagelsen av W- og Z-bosonene!
1983
W- og Z-bosonene ble oppdaget i 1983 av UA1 og UA2 -eksperimentene ved CERN. Disse oppdagelsene var en klar bekreftelse av viktige forutsigelser av Standardmodellen. Detektorer ved dagens akseleratorer har observert hundretusenvis av W-partikler og millioner av Z-bosoner.