Styrkevev er optimalt plassert
Styrkevev
Plantene er utsatt for bøyning, strekk og trykk som de motstår ved utvikling av styrkevev. Turgortrykket (saftspenningen) i cellene hjelper også planten med å holde seg oppreist. Effekten av dette siste ser vi når vi glemmer å vanne en plante i vinduskarmen.
Styrkevevet er anbrakt etter prinsippet at det skal gi størst mulig styrke med minst mulig støttevev. Plantenes overjordiske deler er utsatt for bøyning på grunn av vind eller store snømengder. Selv snetunge bøyde trær kan rette seg opp igjen. Evnen til å motstå bøyning følger de samme prinsippene som fra mekanikken. Når en sylindrisk jernstang bøyes er det et sentralt parti som verken utsettes for sammenpressing eller bøyning. Jernstangen kan altså gjøres hul uten at bøyningsstyrken nedsettes. Vi kan se det samme prinsippet brukt for styrkevevets plassering i stengler hvor det plasseres i de ytterste delene av stengelen. Et eksempel er å sammenligne bøyningsstyrken for et sugerør før og etter det er flatklemt. Bygningsingeniøren vet at en H-formet bjelke er mer effektiv enn en massiv bjelke. Vi kan se samme prinsippet brukt i plantene. Styrkevevet er plassert i og rundt ledningsstrengene etter H-bjelkeprinsippet i rekkefølge sklerenkym, floemfibre og xylem.
Trekkstyrken avhenger av støttevevets tverrsnittsareal og ikke av hvor det er plassert. Dette er viktig i røtter som alene som motstå trekk. I tørre frukter og frø, samt i vedrør og trakeider blir trykkstyrken viktig. Et eksempel på strekningsstyrke er ledningsvevet i groblad hvis man forsøker å trekke i bladstilken.
Kollenkym - levende styrkevev
Kollenkym er levende langstrakt celler og utgjør det primære styrkevev i stengler og blad. Kollenkymcellene har et høyt innhold av pektin i celleveggen. Dette gjør veggen plastisk slik at den følger med i veksten. Kollenkymet har ofte ujevnt fortykkede cellevegger. Vi finner sjelden kollenkym i røtter. I blad finnes kollenkym i bladstilk, i hovednervene over floemet og i kanten av bladet. Kollenkym kan danne ribber og kanter på stengler f.eks. selleri og rabarbra.
Sklerenkym - dødt styrkevev
Sklerenkym er døde celler med jevntykke sekundære vegger. De er ofte innsatt med lignin. Sekundærveggen kan være så tykk at lumen nesten er borte. Sklerenkym kan deles i to hovedtyper:
- 1) Sklereider som er isodiametriske celler eller moderat langstrakt.
- 2) Fibre som er langstrakt celler opptil 6-7 cm lange.
Sklereidene har tykke lignifiserte vegger med tallrike porer. Fibrene er tilspisset i begge ender. Veggen er mer eller mindre fortykket og lignifisert. Hos bl.a. lin mangler imidlertid fibrene lignin. Sklereidene finnes som steinceller i pærer og i harde plantedeler som nøtteskall, knoppskjell, kongler og de ytterste harde skjellene av løk. Fibrene ligger i bunter ofte assosiert med ledningsstrengene. Disse gir seighet og støtte til planteorganet. Sekundærveggene begynner å vokse fra midten av cellen, mens veksten kan fortsette i endene. Fibrene vokser på denne måten inn i hverandre.
Mange av de kjente plantefibrene og bast kommer fra floemfibre i stamme, stengel eller blad. Lengden på fibrene varierer. Hos lin (Linum usitatissimum) fra 0.9-7 cm, hos jute (Corchorus capsularis og Corchorus olitorius) fra 0.01 -0.6 cm, hamp (Cannabis sativa) fra 0.5 -5.5 cm og ramie (Boehmeria nivea) fra 5 - 25 cm. Manillahamp fra Musa textilis og sisal fra sisalagave (Agave sisalanae og Agave rigida) er fiber fra bladenes ledningsstrenger. Urenafiber kommer fra Urena lobata. Bast kommer fra verbet å binde.
Lindyrking og linfibre
Dyrking av lin har lange tradisjoner. Linplanten ble røsket opp med rota og tørket. Det neste trinn var røtingen hvor linet ble lagt ut på bakken for vær og vind. Linfibrene fikk man tak i når mikroorganismer brøt ned de tynnveggede cellene rundt fibrene. Dette fikk linfibrene til å løsne fra innerbarken og den indre vedaktige delen av stengelen. Deretter ble stråene brukket (bråking) slik at ved og innerbark løsnet fra fibrene. Linet måtte være helt tørt, tørket i eldhuset eller kjonen i gamle dager, for at dette arbeidet skulle gå uten altfor mange problemer. Ved skakingen eller skjektingen slo man ut de harde veddelene av linbunten. Under heklingen ble linet gredd og det grove stryet fjernet. Restene, den fine spinnelinen, var så klar til spinning. Ved moderne lingarnproduksjon skjer alle disse prosessene maskinelt. Linfibrene frigjøres med moderne kjemisk-mekaniske metoder, og skjer industrielt ved hjelp av varmt vann og kjemikalier. Ubehandlet linfiber er grå og må blekes før den kan bli hvit. Lin er velegnet både til bordduker og glasshåndklær. Linfibrene suger lett til seg vann og tørker raskere enn bomullsfibren. Den loer heller ikke. Linskjorta kunne bli noe stiv brukt rett mot huden, men var et plagg med mange gode egenskaper: