Torner er samlet i vorteformete utvekster, dannet fra korte kompakte sammenvokste skudd og greiner (areoler, l. areola – lite rom) med ullhår ved basis. Mellom tornene kan det være rue mindre pigger kalt glokider (gr. glochis – pekepil). Areolene kan i tillegg til torner også danne blomster eller sidegreiner. Torner er modifiserte greiner, til forskjell fra bladtorner som er modifiserte blad. Form, farge og størrelse på tornene kan brukes til artsidentifisering. Torner beskytter mot herbivore, skaper grenselag som reduserer transpirasjon, og kan fange opp fuktighet fra lufta via morgentåke som kondenseres på nålene og drypper ned på bakken til røttene.
Blomstene er radiærsymmetriske (aktinomorf), man kan i noen tilfeller være zygomorfe med bilateral symmetri. Blomstene er oversittende med mange blomsterdekkblad (petaler) plasser i spiral, og det er flytende overgang mellom de som har likhetstrekk med begerblad og de som ligner kronblad. Blomstene inneholder mange pollenblad og antall fruktblad kan variere fra tre til mange. Synkarp fruktknute med ett rom og veggstilte (parietale) frøemner. En griffel, men kan ha flere arr. Frukten er et bær med mange frø. Blomsterfarge fra hvite, gule til røde eller oransje .Fargen på blomsterbladene skyldes ikke antocyaniner, men betacyaniner. Kaktus blir pollinert av insekter (bier, dagsommerfugler, nattsvermere, møll), fugler (kolibri) og flaggermus.
Kaktus har hovedutbredelse i ørkenstrøk ved de subtropiske høytrykksbeltene på Jorden (ca. 30oN og 30oS for ekvator), og flere er tilpasset i ekstremt tørre områder som i Atacamaørkenen i Sør-Amerika. En overflate (epidermis) dekket av kutikula med voks gir gråblå farge fra lysspredning i vokspartiklene. Stengelen har ribber og kan utvide og trekke seg sammen tilpasset stor variasjon i vanntilgang. Rotsystemet er oftest grunt, sprer seg vidt utover og absorber raskt nedbør. Noen kan lagre vann i pelerot.
Vekstformen kan være tre-, søyle-, busk- eller kuleformet. Kuleformen er den form som gir minst overflate i forhold til volumet, og mange kaktus er kuleformet som gir høyest vannlagringskapasitet i forhold til det transpirerende overflatearealet. Overflaten på kaktus er dekket av voks for å redusere transpirasjon, og lysspredning gir overflaten en gråblå farge. Sukkulens er en vekstform tilpasset liten vanntilgang, og er eksempel på konvergent evolusjon som kan observeres hos flere strandplanter og hos arter i vortemelkfamilien (Euphoribiaceae) som av utseende ligner på kaktus.
Bladkaktus i slekten (Epiphyllum) fra Mellom- og Stør-Amerikahar flate grønne stengler organisert i ledd, og mangler vanligvis torner. Julekaktus (Epifyllum syn. Zygocactus truncatum, syn. Schlumbergera truncata) er eksempler på bladkaktus. Arter i slekten Epiphyllum vokser som epifytter, kalles også klatrekaktus eller orkidékakatus, og flere hybrider brukes som stueplanter.
Mistelteinkakatus (Rhipsalis baccifera) er epifytter i tropisk regnskog, og spres med klebrige bærfrukter.
Blomst julekaktus
Kulekaktus
Kuleformete (globose) kaktus, kan vokse solitært, e.g. Echinocactus grusonii fra Mexico, ofte kultivert, eller er de kan vokse i klynger.
Trekaktus og søylekaktus
Trekaktus arboresente med en treaktig hovedstamme . et er en flytende overgang mellom trekaktus og ppprette søylekaktus med eller uten sidegreiner. Kjempekakatus eller saguarokaktus (Carnegiea gigantea) er høye (>10 m) og greinete, vokser i Arizona i USA.Pachycereus pringlei («elefantkakatus») som vokser i Mexico kan bli opptil 15 m høy. Trelignende søylekaktus i slekten Cereus.
Cephalocereus senilis («gamle manns kaktus») er søyleformete kaktus dekket av hår som er modifiserte torner. Gir ullaktig hvit overflate som reflekterer sollys og redusere vanntap.
Buskaktige kaktus har hvor mange stammer fra et felles punkt e.g. Stenocereus thurberi.
Fikenkaktus (Opuntia ficus- indica) med flate stengler. Frukten er purpurfarget og spiselig, men dekket av hvite pigger. Fikenkaktus er en invasiv art.
Evolusjon og systematikk
Trekaktus (Pereskia) er tornete busker med flate sukkulente blad, og man antar at kaktus har utviklet seg fra Pereskia.
Underfamilie Pereskioideae med slekten Pereskia.
Underfamilie Cactoideae med vanlig kaktusform. Slekten Mammilaria med mange arter og med areoler atskilte i to tydelige deler. Escobaria. Blossfeldia liliputiana er den minste kaktusen som finnes.
Underfamilie Opuntioideae kan ha blad som unge. Arter med variasjon fra Opuntia til puteplanter Maihueniopsis.
Underfamilie Maihuenioideae med slekten Maihuenia.
Natur og kultur
Peytoekaktus (Lophohora williamsii) inneholder meskalin (3,4,5-trimetoksyfenetylamin) med likhetstrekk med psiocybin. jfr. Aldous Huxley The doors of perception (1954) på norsk Erkjennelsens porter (1955) var skrevet i meskalinrus, med LSD-lignende effekter og hallusinasjoner. Boka bleetterfulgt av Heaven and Hell (1956). Aldous Huxley (1894 -1963) er mest kjent for den dystopiske romanen Vidunderlige nye verden (Brave New World) (1932).
San pedrokaktus (Echinopsis pachanoi) med meskalin og flere andre alkaloider,
Podet kaktus e.g. jordbærkaktus (Gymnocalycium mihanoichii), kultivarer og mutanter uten klorofyll, røde, oransje eller gule (monstrose).
Nattkaktus ("Nattens dronning", målelyskaktus) i slekten Selenicerus , klatrende med store nattåpne hvite velduftene blomster, som ofte blomstrer bare en natt.
Cochinillekaktus er kaktus i slekten Opuntia med cochenillelus (Dactyolopius cocchus) som brukes til å lage rødfargen karmin (karminrødt). Kjent fra Mayakulturen i Mexico. Insektene bruker karmin som beskyttelse mot predatorer. Karminrødt i kosmetikk og matvarer (E-120).
Litteratur
Wikipedia