Insektspisende planter, men det er mer riktig er å kalle dem kjøttetende fordi de også spiser små edderkoppdyr og nematoder. Det er kjent ca. 400 arter som bruker strategiene tiltrekke, fange, drepe, oppløse og absorbere næringsstoffer. Fanging av insekter og små dyr gir et tilskudd av nitrogen og andre mineralstoffer. Charles Darwin var en av de første som undersøkte insektspisende planter beskrevet i boka Insectivorous plants. Tanken på kjøttspisende (karnivore) planter fascinerer mange mennesker. I Trifidenes dager (The Day of the Trifids) skrevet av John Wyndham, også sendt som radioteater i NRK, er et eksempel. Alle insektspisende planter er grønne og inneholder klorofyll. Behovet for karbohydrater vil derfor bli dekket via fotosyntese. Ofte er rotsystemet lite utviklet. Soldogg vokser på næringsfattige myrer og bruker en passiv "fluepapirmetode" som fangstteknikk. Norske arter av soldogg er rundsoldogg (Drosera rotundifolia), smalsoldogg (Drosera anglica) og dikesoldogg (Drosera intermedia). Bladene hos soldogg har rødfargede lange tentakler med honningglinsende slimdråper ytterst. Det seige slimet består av karbohydrater som skilles ut av kjertelepitelceller. Rødfargen skyldes anthocyaniner. Når et insekt er fanget i slimet og sparker for å komme løs stimuleres følsomme celler i nærliggende kjertelhår slik at også disse deltar i fangstprosessen. Insektet gir mekaniske og kjemiske stimuli til planten som responderer med et aksjonspotensial som beveger seg oppover og nedover i planten. Dette gir relativt raske nastiske reaksjoner og mer langsomme tropismer i tentakler og blad. Etterhvert vil hele bladet bøye seg sammen omkring insektet. Når et insekt er fanget produserer cellene i kjertelhårene enzymer som bryter ned og fordøyer nukleinsyrer og proteiner i insektet. Bakterier kan også delta i nedbrytningen. Kitin brytes ikke ned slik at det tomme skjelettet blir liggende igjen. En lignende teknikk bruker vanlig tettegras (Pinguicula vulgaris) og fjelltettegras (Pinguicula alpina). Hos tettegras er bladene dekket av kjertler med stilk som skiller ut slim. Når et insekt er fanget stimuleres andre kjertelhår til å produserer enzymer som bryter ned insektet.
Blærerot er en vannplante som mangler røtter, og har en rekke aktive fangstblærer som virker som sugefeller. Fangstblærene er omdannete blad. Arter av blærerot som vokser i Norge er bl.a. storblærerot (Utricularia vulgaris), gytjeblærerot (Utricularia intermedia) og småblærerot (Utricularia minor). Blæren er lukket av en klaff. Ioner av kalium og klorid pumpes aktivt ut av blæren, og vann følger etter. Det er negativt hydrostatisk trykk (ca. -17kPa) inne i blæren som gjør veggene i blæren buler innover. Blæren har minket sitt opprinnelig volum med ca. 40% når den er fangstklar. Spesielle hår leder insektet til inngangen av fellen. Hvis små dyr og insekter kommer i kontakt med hår utenfor inngangen spretter klaffen opp og de blir i løpet av millisekunder sugd inn i blæren sammen med vann. Klaffen faller tilbake og lukker blæren. Deretter brytes insektet ned av bakterier og enzymer. Løfter man opp en blærerotplante fra vannet vil det høres en rekke "klikk" fra blærene på grunn av de endrede trykkforholdene. Tjæreblomst (Lychnis viscaria) har klister på stengelen som kan fange insekter, men har ikke til opgave å fortære dem. I tropiske strøk finnes flere arter. Venus fluefanger (Dionaea muscipula) i soldoggfamilien har et blad som ender i to halvdeler med spisse pigger langs kanten, og som virker som fangstfelle. Kommer insekter i kontakt med følsomme hår klapper de to bladhalvdelene raskt omkring insektet. Nepenthes i kannebærerfamilien (Nepenthaceae) klatrer ved hjelp av slyngtråder laget fra bladets midtnerve Slyngtråden danner i enden en krukke (kanne) med lokk. Lokket skal hindre regnvann å komme ned i kannen. Kannen er rødbrun og har honningkjertler langs kanten av kannen. Insekter som blir lokket til av farge og lukt ramler ned i kannen og kommer ikke opp igjen. De blir løst opp en væske i bunnen av kannen som inneholder enzymer og bakterier. I Nepenthes er det funnet peptidtransportører som frakter peptider fra nedbrytning av protein i insektet. I familien Sarraceniaceae med slektene Sarracenia, Darlingtonia og Heliamphora er bladene utformet som kanner i rosett. Kannen er glatt på innsiden med nedovervendte hår som hindrer insektet å komme opp. Insektene løses opp i en væske laget fra kjertelhår i bunnen av kannen. Cephalothus (Cephalotaceae) har kanneblad på bakken som fanger maur.