Nomenklaturen ble utviklet på det første internasjonale arbeidsmøte og konferanse om humane leukocytt differensieringsantigener, i Paris 1982 og oppfølgingskonferanser.
CD kombinert med pluss + og minus – blir viser om det er en cellefraksjon som har eller mangler CD molekyler.
De vanligste CD er CD4 på overflaten til T-hjelperceller og CD8ocytotoksiske T-celler. CD4 fungerer som reseptor for retroviruset HIV1 sammen med koreseptoren kemokinreseptor type 5 (CCR5). Andre eksempler på klyngen av differensiering er CD2 på naturlige dreperceller og T-celler. CD3 på T-celler og thymocytter. CD47 på alle celler (adhesjon). CD155 har endogene funksjonen, men virker i tillegg som reseptor for polioviruset.
Eksempler på celletyper hos dyreceller hos pattedyr med CD-overflatemolekyler, mange fra immunsystemet, er
trombocytter, naturlige dreperceller, B-lymfocytter, cytotoksiske T-celler, T-reguleringsceller, T-hjelperceller,T-lymfocytter, monocytter, B-celler, hukommelses T-celler, mastceller, lymfcytter, neutrofile, eosinofile, basofile, makrofager, graunulocytter, stamceller, dendrittceller, basalepitelceller, blodplater, karyocytter, leukocytter, erytrocytter hematopoietiske celler, glatte muskelceller, oestoklaster, epitelceller, megakaryocytter, endotelceller,trofoblaster, spermatozoceller, diverse kreftceller, myeloidceller, hjerneceller, Langerhansceller, fibroblaster, erytroidceller, celler i tynntarm, hjerne og test testis m.fl.
Litteratur
Wikipedia