Sammensetning og utbredelse av artene i vegetasjonen kan studeres kvantitativt og kvalitativt via vegetasjonsanalyse. Ruteanalyser gir et mål på homogenitet i plantebestanden, mens transekter (linjeanalyse) langs miljøgradienter viser vegetasjonsgrenser forklart via økologiske faktorer som utgjør variable i et n-dimensjonalt vektorrom. Prinsipalkomponentanalyse (PCA) kan være velegnet for å vise hvilke variable som forklarer det meste av variasjonen. Alle artene i hvert sjikt (bunnsjikt, feltsjikt, busksjikt og tresjikt) bestemmes, samt dekningsgrad (forekomsten projisert ned i horisontalplan) og grad av dominans og konstans. Noen arter er karakteristiske i besteme plantesamfunn (karakterarter eller indikatorarter).
Rutene eller transektene stedfestes med GPS og digitale kart. Med et kompass bestemmes retning på helning, og grad av helning med et klinometer, eksponering, og høyde over havet med GPS. Feltarbeidet kan kombineres med flybilder, dronebilder (ikke forstyrr allmenhet og dyr), og kjent informasjon fra GBIF (Global Biodiversity Information Facility ). Artsdiversiteten kan beskrives av biodiversitetsindekser.
Fra plantesosiologiske undersøkelser fra et større område kan man lage vegetasjonskart som viser de forskjellige vegetasjonstyper.
Transekter
Transekter kan benyttes i studiet fuktighetsgradient fra myr til omkringliggende skog, en saltgradient fra sjøvann, akkumulasjonsstrand eller klipper til strandeng, en beitegradient fra beitemark til ubeitet mark, lysgradient fra skog til hogstfelt, nitrogengradient fra kantvegetasjon til dyrket mark. Hele transektlinjen kan analyseres (endimensjonalt transekt) eller det kan legges ut tilfeldige ruter langs transektet (todimensjonalt transekt). Et langt målebånd brukes til å synliggjøre transektet
Ruteanalyse
I ruteanalysene kan prøve- eller analyseflatene være kvadratiske av størrelse 1 x 1 m, 2 x 2 m, eller 10 x 10 m avhengig av hvilken vegetasjon og arter man studerer, eller rektangulære. Før man foretar valg av ruteareal kan man gjøre en forundersøkelse med å analysere prøveflater med forskjellig størrelse 1 m2, 2 m2, 4 m2, 8 m2 osv. Ved å lage en grafisk framstilling av prøvestørrelse (m2) som funksjon av antall arter vil man få en hyperbolsk kurve som flater av og når en metning. Minimumsarealet i anlysen velges et stykke ut på den avflatete delen av kurven. På en myr kan 1 m2 prøveflate være tilstrekkelig, for en barskog 25 m2, mens i en løvskog kan ruter på 100 m2 være nødvendig. Prøveflatene velges tilfeldig via godt eksperimentdesign, og man må være oppmerksom på romlig psedoreplikasjon. Studeres endring av vegetasjonen over tid kan det være tidsavhengig temporal pseudoreplikasjon. Blandete eller miksete effektmodeller kan ivareta hensynet til pseudoreplikerte data. For 1 x 1 m ruteanalyse kan man benytte 1m eller 2 m tommestokker som avgrensning av prøvearealet.