Poding

Poding - Koble sammen plantevev som normalt er atskilt, og sammenføyingen vokser videre som en helhet. To eller flere planter kan podes sammen.En liten plantedel kan podes på en større ved forskjellige teknikker. Vanligvis podes unge årskvister som har ligget kaldt på en grunnstamme eller grein hvor bladene har kommet i god vekst med fotosyntese. Podingen går ut på å bringe floem og vaskulært kambium i grunnstamme og podekvist i kontakt med hverandre. Den nedre delen av podingen som har rotsystem kalles grunnstamme. Sårstedet er utsatt for uttørking og soppangrep og må dekkes av en podevoks som vanligvis inneholder bivoks, harpiks, stearin etc. Podekvisten bindes fast med bast. Podekvisten er også utsatt for uttørking. En teknikk går ut på å ha den nedre enden av podekvisten fri slik at den kan stå i et fasttapet plastbeger med vann (flaskepoding). Noen kultivarer har vanskelig for å sette frø, og noen kan ikke stiklingsformeres. I disse tilfellene er poding velegnet.

Poding blir brukt i formering av frukttrær, roser, syriner, og vinstokker. Poding brukt brukt i sortsvalg av arter med spesielle egenskaper, til regulering av størrelse på frukttrær, eller for å oppformere sorter som er utsatt for rotpatogener for eksempel rotlus på vinstokker.

Podekallus på vindrue

Podekallus i overgang mellom podekvist og grunnstamme hos vindruer (Vitis vinifera).

Poding skjer med podekvister eller knopper (knopp-poding). Poding med podekvister som er i hvile skjer om våren før saftstigning. Podekvisten er fingertykke årsskudd fra forrige år hentet ytterst fra trekronen om høsten etter løvfall, lagret kjølig ved ca. 1oC i fuktig torv, fuktig sagflis, men kan også bli lagret i kjøleskap godt innpakket for å hindre uttørking. Grunnstammene blir formert vegetativt eller frøformert. Det vaskulære kambiet (sevjelaget) i podekvisten må bringes i kontakt med kambiet (sevjelaget) i grunnstammen, og hvor det skjer kallusvekst og dannelse av sekundære plasmodesmata. Det finnes en lang rekke podingsteknikker: barkpoding på tykkere greiner, kopulasjon på tynne greiner, triangulering, tapp-poding, okulering på seinsommeren.

Grunnstammen er ofte godt tilpasset jordsmonnet og klimaet på voksestedetog er resistent mot plantesykdommer og skadedyr. Spesielle grunnstammer gir dvergsorter. Vanligvis er det bare botanisk nær beslektede arter som kan podes. Nedenfor er angitt noen podingsteknikker for frukttrær, men disse kan i prinsippet benyttes ved poding av annet plantemateriale.

Ved kopulasjon (l. copula - bånd, fusjon) lages et skråsnitt i enden av en fjorårskvist som er lagret kaldt. Skråsnittet settes sammen med et skråsnitt fra en grunnstamme. Snittene bindes fast med hverandre med bast, hyssing, polyetylentape e.l. og dekkes med podevoks.

Ved flisokulasjon (l. oculus - øye; flispoding, skjoldpoding, eng. chip budding) skjæres det et snitt på skrå nedover ca. 3mm dypt inn i grunnstammen eller greina det skal podes på. Ca. 3,5 cm over dette snittet skjæres det av en liten skalk ned mot skråsnittet. Det skjæres av en knopp fra podekvisten som sitter på litt av greina slik at det danner en liten flis som kan settes ned i hakket på grunnstammen slik at snittflaten mellom flisa og grunnstammen/greina kommer i konstakt med hverandre. Flisa festes med polyetylentape og podevoks.

Barkpoding gjøres om våren når barken løsner fra veden i kambiet. En grein eller grunnstamme kappes tvers av og det lages et langsgående snitt i barken. I enden av podekvisten lages det et langt skråsnitt som skyves inn i den oppsplittede barken. Podekvisten bindes fast og snittflatene dekkes med podevoks. Eple og pære er de sortene som er enkelst og pode. Mange eplesorter kan podes på samme tre.

Tilbake til hovedside

Publisert 4. feb. 2011 10:42 - Sist endret 14. apr. 2020 14:07